Archive for juni, 2004

Rabarbra

torsdag, juni 10th, 2004

En av de tingene jeg husker fra alle de somrene som kom og gikk mens jeg vokste opp er den svære klasen med rabarbra vi hadde på baksida av huset. På gården der opphavet kom fra hadde de enda mer - nærmest et buskas. Hver sommer dro vi dit, brakk av meterlange rabarbrastengler, sjarmerte en kopp sukker ut av bestemors skap og gikk rundt en stund med rabarbragrimaser inntil sukkerkicket slo inn. Så var det rundt på gården som katter med sennep i ræva for å plage diverse onkler og andre nomader som - som min far - hadde tatt turen tilbake til røttene, sakte nippende til diverse husflidsprodukter mens de røyka rullings. Sånn gikk sommerkveldene helt til 80-tallet kom, storesøster syns alt ble for barnslig og vi måtte legge om ferien. “16-åring aleina heime i tre vekke? Faen ikkje på velkår“, som overhodet sa.

Men det var rabarbraen da. Jeg har den i hagen min, og jeg har ikke lagt så mye merke til den under rosebuska som jeg kanskje burde. Vanligvis har jeg bare brukket av de lengste stilkene sånn at den rustne gamle skyvegressklipperen kunne komme til mellom villnisset av planter som har innvandret fra nabohagene.

Helt til det ringte på døra en lørdag formiddag. Der sto det ei dame som ikke ville ha en kopp sukker, men rabarbra. Det var gammelfrua i etasjen over som hadde sittet med kaffekoppen sin på balkongen (eller verandaen, eller altanen eller hva det egentlig heter) og observert rabarbraens vandring fra bed til kompostbinge. Dette syntes hun kanskje var for galt, så hun ba tynt om å få noen stælker sånn at hun kunne lage seg rabarbragrøt.

Hun fikk beskjed om å ta så mye hun ville, men lita og spinkel er hun, og appetitten er nok ikke som den var på 30-tallet. Hun er over 80 år og så sprek at det er helt vilt. Hun er så gammel at hun fortsatt bukker til karer som meg og sikkert undrer seg på hvordan klærne til unga blir vasket og hvor all maten jeg spiser kommer fra.

Hun tok to stengler og forsvant opp igjen med den svære kniven hun hadde tatt med seg. Det er kanskje den største forskjellen mellom oss grønnskollinger og de garva verdensborgerne. De er nøysomme, tar bare det de trenger og skjærer sure stilker med ugress av helt nede ved rota for å få utnyttet alt.

Jeg spurte visst ikke etter oppskrifta, for jeg satt litt senere og lurte på hvordan man egentlig lager rabarbragrøt. Jeg skal si deg hvor enkelt det er, for jeg kom på etter en stund at jeg faktisk hadde sendt oppskrifta på denne grøten til en kokk i Australia for et par år siden. Oppskrifta fikk jeg selvfølgelig av min mor. Hvem ellers. Han kokken (som heter Michael) i Sydney serverte visst rabarbragrøt etter norsk oppskrift på restauranten sin i noen måneder, men jeg vet ikke hvordan den smakte. Og egentlig fikk han ikke oppskrifta fra meg, men vi prata på E2 om desserter og sliktnoe, og så lurte han på om rabarbragrøten i Norge var som rabarbragrøten i Australia, og det var den visst.

Som takk for hjelpen har jeg nå stående invitasjon til en gratis middag på Palisades Restaurant i Sydney. Det kaller jeg å være interessert i mat (utover å spise den, altså).

Rabarbragrøt:

  • 1,5 kg rabarbrastilker
  • 400g sukker
  • 1 liter vann

Kok opp sukker og vann og la det putre i 8-10 minutter. Vask og skrell rabarbraen og kutt den opp i 4-5 centimeter lange biter. Sleng dem oppi vannet og la dem trekke i 10 minutter. Server med melk på toppen. Dryss litt sukker på toppen hvis det er for bittert for små eller store ganer.

Finfin sommerdessert, med eller uten en tynn en og lygarhistoria. Forresten er rabarbraen mye mye tjukkere her enn den er den kvarte dagsetappen nord for polarsirkelen der jeg vokste opp. Etandes allerede i juni er den óg.

God appetitt.