Archive for mai, 2005

Mario Kempes

tirsdag, mai 31st, 2005

En eller to ganger i uken spiller et lite gjeng fra jobben fotball. Jeg er en av dem, og avhengig av hvor mange som får lov hjemme eller hvor mye arbeide som må ignoreres halvannen time en ettermiddag, så er vi omtrent 10 stykker.

Alderen varierer fra sikkert allerede fylt 25 til muligens kanskje omtrent nesten 40. Tror jeg. Det andre som varierer på folk er selvfølgelig kroppsvekta, men sånne ting har jeg ikke greie på i det hele tatt. Ei dame fortalte meg stolt en gang at hun veide 63 kg, men hun forsto visst ganske fort at det var et argument som ikke gikk rett hjem. Det eneste jeg tenkte på var “ok, en sekk sement fra gamle dager (mens de ennå veide 50 kg) og et par tre spader til”. Så jeg må bare legge meg flat og gjette vilt. Minstemann er sikkert 70 kg og størsten med kroppskontroll som en småfull Luciano Pavarotti er sannsynligvis 110.

Men jeg kan jo være grei og si at han har kraftig beinbygning, noe jeg vet utmerket godt etter å ha både kollidert med han og hatt han oppå meg etter en særdeles amatørmessig sklitakling.

Når du er 37 og et halvt lurer det seg en del innrømmelser inn i et ellers ungdommelig hode. Du veit, kjødet er skrøpelig og alt det der. Så lenge man er under 35 (eller noe) lever man i fornektelse og streber villmann etter ting man fysisk sett er minst 15 år for gammel til å klare. Mentaliteten i dette er nært beslektet med følelsen av at idrettsstjernene bare blir yngre og yngre, for du husker tydelig at de var voksne da du var liten, mens nå er de jo for svarte bare barn.

Du veit hva jeg snakker om.

I 37-årsalderen brytes en viktig barriere: “Jeg blir aldri like god som Mario Kempes.” Hvis du ikke aner hvem Mario Kempes er så er du enten ikke gammel nok til å kjøre bil, overhodet ikke interessert i fotball eller så var du i koma under Fotball-VM i 1978.

I 1978 ja.

Jenter født det året (eller ikke engang var kjent for foreldrene sine under turneringa!) er sånne som du plutselig kan komme til å snu deg etter en dag du halvveis ligger, halvveis sitter på Aker Brygge med halvannen halvliter i magen og lurer på når det var bussen hjem egentlig gikk. Det er en annen barriere man bryter i 37-årsalderen. På folkemunne beskrives dette sikkert med setninger som inneholder ord som “panikk”, “alder” og “guttunger”.

Kanskje askebegeret er fullt foran deg på det bittelille bordet på brygga, og det var nå det jeg skulle nevne som neste punkt. Det er flere av oss fotballspillende profesjonelle nerder som røyker. Størsten røyker ikke tror jeg.

Ikke at det er så viktig egentlig, for vi er i like dårlig form alle sammen, bortsett fra han som har lagt opp etter mange år med stor suksess i 7.divisjon i et eller annet lag på flatbygdene nord for her. Han røyker visstnok ikke, men fåglarna vet hva han gjør på fest. Kanskje jeg må begynne å kalle han Myggen?

Så holder vi på og holder på i halvannen time, og langpasningene blir lengre og lengre mens de dype løpene blir kortere og kortere. Når alle står i en klump på midtbanen med røde fjes og skyter langskudd som ikke treffer noe som helst, da dusjer vi og går hjem.

På vei inn i dusjen må alle forbi et digert speil som det uvisst av hvilken grunn finnes i alle garberober jeg noensinne har vært inni. Det er da neste innrømmelse kommer:

“He he. Jeg spiste to poser potetgull og drakk pils i helga, men jeg har nok ikke gått opp mer enn maksimalt ett kilo!”

Det er det vi gutta kaller mental styrke.

Så kommer vi hjem og oppdager at det er umulig å legge beina i kors uten å få krampe i lysken. Dagen etter er det komplett umulig å gå normalt, og rompa føles som etter den gangen man hadde kjørt 80 elskovssjuke km på moped på telehiv, uten å engang fått komme innafor døra.

Men pytt. Passa du på å skaffe deg noen imponerende skrubbsår på låret etter glidetaklinger selv Paolo Maldini hadde nikket anerkjennende til, så er dagen redda. De kan du vise fram ved kaffemaskinen når alle damene er gått tilbake til kontoret slik at de slipper å både se på de bleike, hårete lårene dine og se at du får mentale klapp på ryggen for den gode innsatsen.

Men så god som Mario Kempes blir vi aldri.
kempes78

Ferieplaner

fredag, mai 27th, 2005

Jeg slo av teven jeg, og så satte jeg meg ned med en øl. De tre timene jeg ser på TV per uke gidder jeg ikke bruke i kveld, for nå snurrer hodet rundt som en dårlig vedlikeholdt karusell en lørdag i juni på Tusenfryd.

Minsta la seg klokka halv ti, stupendes trøtt etter felles grillparty i nabolaget. Det var godt å se naboene i helfigur etter en lang vinter med tilfeldige observasjoner ved postkassene, på parkeringsplassen kostende snø av bilene eller i forbindelse med høytidelig overrekkelse av vaskebrikke. Gjennomsnittsalderen i oppgangen er godt over 40 kan du si, så dette med fellesvask virker som det siste mange av dem har som knagg å henge sosial omgang på. Inntil grillsesongen starter ihvertfall.

Så grillet vi litt, pratet masse, flirte enda mer og kommenterte økninger og krympinger i både midjemål og vekt og hårsveiser og kanskje en ny bil og en ny vaskemaskin noen så noen andre bære inn her en dag.

Her er alle varianter av mennesker; gamle og ikke fullt så gamle ektepar, enker, skilte, enslige og bare ensomme. Etter pølser og sommerkoteletter og et par avanserte marinerte fileter kommer som regel kaffen på bordet mens Frank løper inn etter smøremiddel for tungebånd med spindelvev på. Så kommer oppsummeringene etter vinteren på løpende bånd mens det som måtte være av unger surrer rundt bordene som humler.

To konjakk senere er greatest hits fra sydenferier og slektsbesøk servert til mer eller mindre nysgjerrige naboer og den mer hverdagslige praten tar over scenen mellom hekken og parkeringsplassen.

Minsta har to voksentenner å vise fram til naboene nå. De er nede og ser litt malplasserte ut mellom resten av de små melketennene. Jeg kan ikke huske sist jeg var stolt over en ny kroppsdel.

Så måtte noen dra avgårde på motorsykkelferie, for ferga inni Oslo venter visst ikke selv om det er pølser igjen på nabogrillen og ingen er riktig ferdige med å ønske god tur og god ferie og kjør forsiktig og alt som skal være inni hodet når du drar langt vekk en liten stund. Jeg skal visst på ferie i år jeg også.

De to ukene med unger er allerede banka og skrevet i stein, så de er greie. De to siste ukene jeg skal svime rundt i verden på egenhånd uten dagseddel er litt mer flytende. Jeg laget likegodt to ferieplaner jeg.

Plan A:
Dra til Nürburg noen dager sammen med folk jeg kjenner, bo på et vertshus et sted og kjøre masse bil på Nürburgrings Nordschleife. Hvis du ikke helt vet hva Nordschleife er, så kan jeg fortelle at det rett og slett er en nedlagt Formel 1-bane som er åpen for alle med lopper i blodet og adrenalintørst. Veit ikke om dette blir noe av siden jeg av erfaring vet hva dekkene jeg trenger på bilen min koster. Etter et par dager på bane er de enkelt og greit brukt opp. Kanskje jeg ender opp som offisiell fotograf for å holde gummien på dekkene? Hvem vet.

Plan B:
Pakke en halvstor bag med livsnødvendigheter, sette seg i bilen, kjøre til Italia og campe på en eller annen bed & breakfast i Piedmont eller deromkring. Så kan jeg kjøre til Arese dagen etter og vise bilen min hvor den kommer fra, besøke museet der alle blikk-legendene står på rekke og rad og tenke at pilgrimsferdene har endret seg en smule de siste noen-og-hundre årene. Kanskje jeg tilogmed finner Villa d’Este? Utover det skal jeg vel egentlig ikke gjøre noe som helst annet enn å bare få igjen pusten og lure på hvorfor i all verden folk forlot dette stedet for å dra pokker i vold etter klippfisk og sette barn på lokalbefolkningen. Men pytt, uten dem hadde jeg ikke eksistert. Hvis det ikke var fra den iberiske halvøy de kom og startet slekta mi. Det er visst ingen som helt vet.

Etter åtte-ni dager drar jeg hjem igjen en annen vei enn jeg kom, og så er ferien sikkert over - hvis jeg ikke rekker et par julidager på terrassen først.

Det blir ihvertfall noe annet enn i fjor, der jeg egentlig bare rakk en E2-samling i Hyde Park og å skrubbe og olje den før nevnte terrassen. Det er en del ting & tang jeg trenger å få litt avstand til. 500 mil bak et ratt og late kvelder langt hjemmefra gir meg en kjærkommen anledning til å få ned turtallet også. Jeg liker å være underveis til ingensteder.

Er det ikke det ferien skal brukes til?

Husnissen

torsdag, mai 26th, 2005

Hvis du sitter et sted i Norge og lurer på hvordan været er her i Bærum (det kan jo hende du ikke har annet å bedrive tiden med), så kan jeg fortelle at det regner for femte eller sjette eller tiende dag på rad. I løpet av de dagene har vi sett alle variantene av regn jeg tror eksisterer: duskregn, pissregn, silregn, mer pissregn, tåke som bare gjør lufta våt, tendenser til hagl, ekte hagl, kaldt regn, varmt regn, bortoverregn og nedoverregn. Merkelig nok har Tor, Tanngniostr, Tanngrisnr og Mjølner uteblitt. Kanskje han er opptatt nå i vårsesongen med å passe på åkre og andre greier.

Huset er i skrivende stund fullt av små mennesker. Ei på seks jeg har vært med å lage selv og to andre på omtrent samme alder som nettopp har hjulpet oss å spise opp spaghetti og kjøttboller for en middels geværtropp. Med bare litt holding i ørene er de ganske så flinke til å nøye seg med å spise fremfor å starte matkrig. Du vet sikkert alt om tomatsaus allerede så jeg skal ikke plage deg med detaljer, men den hvite skjorta mi blir nok aldri den samme. Det er nok min egen feil som stiller kledt i hvitt til spaghetti-og-tomatsaus middagsavtale sammen med småfolk som spiser middag bare fordi de voksne syns de bør. Man lærer så lenge man lever.

Og siden det er så jævli stygt vær ute får de være inne. Sannsynligvis trenger jeg bare moderat oppussing når Barne-TV begynner, og ingen har ennå kommet og bedt hylende om plaster. Med andre ord går det bedre enn jeg trodde på vei hjem med et par ekstra unger i bilen.

Midt i spaghettien kom det frem at det faktisk er husnisse hos de andre også. Husnissen er som kjent ikke mulig for voksne å få øye på, og den eneste grunnen til at vi litt større (i kroppen) i det hele tatt vet at husnissen eksisterer er selvfølgelig at vi kanskje muligens nesten så en den høsten vi skulle bli sju år. Bak døra inn til kjøkkenet, akkurat i skumringen mellom mørket bak og lyset i stua, der sto han kanskje. Men vi turte jo ikke å se så klart.

Husnissen er til forskjell fra dem litt mer gammeldagse fjøsnissen på plass for å hjelpe oss mennesker med å passe på hus og hjem. Siden vi ikke har så mange sauer og kyr lengre, passer husnissen istedet på at kaffetrakteren er slått av, at hybelkaninene er nogenlunde samlet sånn at de er synlige og at det er nok tannkrem i tuben på badet. Hvis menneskene som bor i huset glemmer å vanne blomstene eller å kjøpe flere kaffefiltre, så legger husnissen en legokloss foran senga (midt på natta!) som vi kan tråkke på barføtt sånn at vi får en liten påminnelse.

Dessuten er det husnissen som har funnet opp gul ris. Han velta karriglasset ned i en gryte med ris som sto på kok, i ren forfjamselse etter å ha blitt oppdaget av en voksen. Stakkars nissen hadde glemt at voksne ikke ser han, men risen - den var god!

Nå er Barne-TV i gang, og de har tydeligvis funnet veien til sofaen selv. Mens jeg kokte kaffe var jeg innom rommet og spionerte. De lekte doktor - de to venninnene og vennen fra barnehagen.

Alt er visst som før for det var akkurat sånn da jeg var liten, men jeg kan ikke huske at det regnet mye ute noengang.

En tilfeldig en, med blå hjelm

søndag, mai 15th, 2005

Satt og bladde litt i minneboka mi i kveld, du veit den man har mellom ørene og som visstnok blafrer uprovosert med sidene sine ettersom man pådrar seg flere år på CVen. Jeg tenkte litt på flaks og tilfeldigheter og en veistump på et øde sted i et annet land.

Veien gikk forbi et ganske lite sted som var avmerket på det gamle franske kartet med “Bourrhoz”. I en annen sammenheng og kanskje i et annet land enn der vi befant oss kunne den lille landsbyen vært beskrevet som pittoresk. På slutten av 80-tallet var den bare en samling med rønner og et ekko av noe som en gang hadde vært. Ryktene ville ha det til at Hizbollah eller Amal (jeg husker ikke lengre, men det var sikkert førstnevnte) frekventerte stedet på vei til nålestikkangrepene sine mot de Israelske grensepostene og landsbyene.

Veien forbi Bourrhoz gikk egentlig ingen steder, men litt forbi slutten av den - på en brink over Litani-elva - var et punkt vi ofte ble kjørt til. Meningen var å campe ute ei hel natt under en presenning og avløse hverandre i sandsekkstillingen litt lengre nede. Stillingen inneholdt radio, personellradar og et maskingevær med nok ammunisjon til å gjøre et norsk rekruttskolekompani på skytebanen misunnelig. Jeg tror det var meningen at vi skulle ha 6000 skudd i tillegg til vår “personlige” ammunisjon til AG-3 geværet. Jeg talte aldri opp patronene i beltene. Det ville raslet for mye og fått personellradaren til å gå av hengslene.

Vi ble kjørt ut i et hvitmalt, pansret personellkjøretøy etter mørkets frembrudd. På landsbygda i Libanon er det fullstendig svart og lydløst på natta. Ingen elver som suser, ingen trær som hvisker og ingen vegetasjon som rasler. Bare hard, soltørket sand å gå på. Den knaser ikke under forsvarets gummisåler. Før solen sto opp igen var vi hentet og vekk.

En kilometer lang bit av veien ned til punktet måtte klareres. Det vil si, fire mann som gjennomsøker veigrøftene etter fjernstyrte roadside-bomber mens aluminiumsmonsteret på belter fulgte et par hundre meter bak og badet oss i halogenlys.

Vi fant aldri noen verdens ting under veiklareringen og hørte aldri noe som helst mens vi satt bak sandsekkene i stillingen som i militærsjargong bare ble kalt 4-19AP.

Noen måneder etter at jeg hadde rotert ut av Libanon på et chartret Transwede-fly åpnet jeg avisen. Menig Rune Opland var skutt under veiklarering ned mot 4-19AP, visstnok som blodhevn etter et fatalt varselskudd i en veikontrollpost.

Hvor mange varselskudd avfyrte vi mot rabiate Libanesere i sjekkpostene våre den vinteren? Det var nok noen, men kula gikk alltid til himmels sammen med pulsen og adrenalinet.

Tilfeldigheter. Det kunne vært hvem som helst.

http://home.online.no/~erlenden/falne.htm

http://no.wikipedia.org/wiki/Norbatt

Når man må ha dopapir

søndag, mai 1st, 2005

Det ringer på døra klokka 2340. Ikke ytterdøra i blokka, men døra mi inn til leiligheta. Klokka 2340 (omtrent) på en lørdag.

Hva?

Jeg er forlengst vandret hen i gå-og-legge-seg modus og er antrukket i noe ikke særlig representativt. Men pytt.

Jeg åpner døra, og utenfor står en rødmende blondine på ca. 25, kledt i litt mindre enn man ser damer antrukket i på f.eks. butikken. Hun er 160 cm høy og nesten edru.

Hun forklarer (og forklarer og forklarer) at hun er “i selskap” et par etasjer ovenfor mens jeg forsøker å spole gjennom lista over beborere jeg har lagret i hodet mitt. Jeg finner ut at hun er i selskap hos gutta boys i fjerde. To brødre med sans for alt annet enn resten av oppganger har sansen for. De fester en del kan du si, men det gjør jeg også - bare ikke hjemme. Jeg kunne fortalt mye om det brødreparet der, men det er nå så.

Åkkesom.

Jeg aner ikke hvorfor, men mens hun står der og forklarer og forklarer og kanskje er litt svett i hendene og syns dette er litt pinlig, så holder hun øynene fast på mine og det er spørsmål i lufta.

“Eeh, jeg lurte på om du kanskje ville låne bort en rull toalettpapir? Du skjønner verten har gått tom.”

Verten? Eldstebror har altså nå fått tittelen “vert”. Okay, greit for meg. Håndverkeren som var på døra hver bidige dag i fjor sommer kalte han andre ting enn “vert”. Ikke byggherre og ikke kunde, men helt andre ting.

Den gangen hadde han visst gått tom for penger.

Så jeg henter et par doruller (men hun trenger visst bare én) og sier, av grunner som selv for mitt smått syke hode er uforståelig, “Lykke til”. På vei opp trappa ler hun litt og jeg håper hun ikke tror jeg hadde tenkt å fortsette vår nå avbrutte lille samtale med å snakke om treg mage eller andre ting hun kanskje tror folk i slutten av 30-årene strever med.

Jeg er da vel ikke gammel?

Tross alt er jeg jo oppe til godt over midnatt på en lørdagskveld. To pils har jeg i magen også, og egentlig ingenting å snakke om.

Forresten har de vel egentlig ikke fest i den forstand der oppe i fjerde. Det er helt stille og leg lurer på om jeg ikke så to damemennesker (hvorav den ene var dorulldama) komme inn tidligere i kveld. Jeg tror det var ved nitiden, men det gir jeg vel egentlig blaffen i.

Det er ikke tillatt med kjæledyr i blokka her, men damebesøk er tillatt.

Sies det.