Archive for juni, 2005

Når en bil ikke er en bil

onsdag, juni 22nd, 2005

Han heter Zaphod, bilen min. Jeg har ikke tall på alle som står der med skralla påmontert 17-kopp og rister på hodet i medfølelse når jeg ikke bare forteller at bilen min har navn, men at den attpåtil er oppkalt etter en fyr i en science-fiction-bok.

“Hvor toskete og sær kan man egentlig bli?”, spør de seg, før de går inn igjen i garasjen for å tilbringe seks timer til der inne. Om ikke annet så ler jeg sist.

Hvem i huleste er så denne Zaphod? Jo, Zaphod er faktisk intet mindre enn galaksens kuleste kar. Han har to hoder, tre armer og har større ego enn Rune Rudberg og Dubya tilsammen. Han er så cool at du kan oppbevare ferskvarer i han i flere måneder.

Mens jeg - på vei hjem for første gang - feis oppimot fengselsgrensa oppover E18 tenkte jeg at “denne bilen bare hete Zaphod”, så ekstraspesielt var det å ratte denne egentlig helt tullete bilen. Min forrige hadde også navn, men det var mer en tittel om du kan si det sånn: Le Flechette Bleu. Den var fransk, ser du, og mer fornuftig.

Denne her er italiensk, med alt det fører med seg av forskjell i tankegods rundt hvordan ting skal se ut og måter å skru i skruer på. Du bare skjønner instinktivt at Italienere lever på en annen måte når de går på jobben (på jobben!), setter seg ned foran et tegnebord og forsøker å finne ut hvordan en rull med blikk skal bøyes for å få det til å bli en bil.

Se på en Volvo: etter å ha sett på en, så er det liksom greit. Da vet du hvordan den ser ut, og så trenger du aldri gjøre akkurat dét igjen. Ferdig og klart. Sånn holdt jeg på i alle år med alle de bilene jeg har kjørt eller eid eller begge deler. Man står vel ikke på kvelden etter at ungene har lagt seg og naboene har lukka verandadøra og bare SER på bilen sin? Nei, ikke før nå.

Jeg vet ikke hva de har i vannet der nede i Gucci, Prada og Centro Stile-land, men det må være noe som påvirker både øynene, hjernen og finmotorikken. Det ser bare så riktig ut, og så har de satt inn en motor som svarer “ok, hvis det er SÅNN du vil ha det, så skal du pinadø få det også!” når du tråkker gassen i bånn (eller bare halvveis).

Da brummer og flerrer det i Ragazzon-pottene sånn at selv de mest blaserte rånebilgutta på Statoilen snur seg bittelitt før de konsentrerer seg om de firkanta japsebilene med 300 kg ekstra plast. Når jeg tenker meg om burde kanskje bilen min hete Jack Nicholson, for det flasher bilder av galskap og tannflekking på netthinna når du håper at du ikke mister taket i rattet og lurer på hvorfor du var så dum å legge kjørehanskene igjen hjemme.

Du forventer nesten at navigasjonssystemet skal begynne å snerre “Here comes Jooooohnyyyy!” mens du lurer på om det ikke er økselyder du hører langt baki der.

Jeg lo av folk med kjørehansker i alle år, helt til latteren kilte seg i halsen en kveld i april i 140 km/t i en 90-grader på Rudskogen. Da dro jeg opp på Gundersen Motorsport på Røa, la 300 kroner på disken og forlangte middel mot svette hender og krøllete bil. Gamlingen bak disken så strengt på meg og lurte på om jeg var fullstendig gal som hadde vært på banekjøring uten hansker. Før jeg fikk sagt noe til mitt ikke-forsvar ga han meg bare kvitteringa, et Lykke Til Neste Gang og et par flammesikre, blå Sparco-hansker.

Jepp, jeg sa “flammesikre”. Ikke at jeg har tenkt at det skal ta fyr noe sted, men det lages visst ikke noe annet enn flammesikre kjørehansker som koster mindre enn ei dagslønn for sånne som meg. Jeg kjører jo ikke Maserati heller. Det får Trygve Hegnar ta seg av.

Så hva i all verden er det som er så spesielt med en Alfa Romeo da? Jeg lurte på akkurat det samme helt til jeg fikk prøve en, og etter det vet jeg fortsatt ikke hva som er så spesielt, annet enn at det er en helt uvanlig greie. Jekker du den opp og kikker under ser alt omtrent ut som under en vanlig bil, og åpner du panseret ser det kanskje ikke HELT likt ut, men ganske. Det var dette med måten å skru i skruer på. Setter du deg i setet merker du at Italienere nok ikke kjører bil som oss her oppe under nordpolen, for avstanden mellom setet, pedalene og rattet er litt (men bare litt) rar og uvant. Midt foran deg på dashbordet er det ikke ei klokke eller et speedometer, men en turteller.

Jepp, det største instrumentet foran deg viser hvor mange omdreininger per minutt motoren har. Så slapper du av i hele kroppen og oppdager at høyrehånda faller ned på girspaken, venstrehånda automatisk havner på klokka åtte på rattet, og du sitter sånn at du er klar til å kjøre bil og ikke bare sitte i en bilstol.

Sånn omtrent, for det er fortsatt litt vanskelig å forklare.

Så starter du motoren, og det første du hører er ikke en typisk motorlyd, men en slags rustfri og saftig fjert (unnskyld) fra eksospotta bak. Etter to sekunder faller turtallet ned på ca. 1000 omdreininger og fjerten går over i en mellomting mellom brumming og hvining.

Du hører nå en TwinSpark som venter på å slippe løs galskapen som allerede har ligget og klort hissig bak interiøret i Alfaen siden du begynte å fikle med nøkkelen i lomma.

Etterhvert finner du deg en vei med masse svinger på, og først da får du et lite hint om at folk i Italia overhodet ikke driver med de samme tingene som oss her på berget.

Da skjønner du plutselig alt, men det er helt umulig å forklare hva det er.

Det er nesten så jeg savner Peugeoten av og til, for jeg forstår at jeg er bitt av en basille som kommer til å herje med meg til jeg blir nektet å kjøre mere bil, enten indirekte av forsikringsselskapet eller av en eller annen misunnelig lege.

De fleste gutta skjønner ikke bæret av dette med kjøreglede, for den bytta de inn i sånne varebilaktige og veldig praktiske kjøretøyer som jeg transporterer begge ungene i, og jeg har ennå ikke møtt noen damer som syns at Alfa er noe annet enn artig*. De ville aldri ha hatt en selv. Men det er heldigvis tillatt (enn så lenge) med pasjon og entusiasme og panikkalder også.

Cuore Sportivo har Alfa Romeo hatt på PR-materiellet sitt siden slutten av 50-tallet. Du kan jo gå og slå opp hva det betyr, for det er helt sant.

* Her innrømmer jeg gladelig - på slutten av 2006 - at jeg faktisk i etterkant har.

London

mandag, juni 20th, 2005

There and back again.

London i juni. 25 grader og fuktig som en pint med avkjølt bitter. Masse masse mennesker, stappfullt fly og de sedvanlige Londontingene.

Jeg var ganske sikker på å ikke rekke flyet mens jeg sto og stampa i kø på E18 på fredag ettermiddag. Jeg husket plutselig hvorfor jeg vanligvis pleier å loffe nedover til Torp fredag morgen istedetfor i ettermiddagsrushet mens gud og hvermann og jag med skal nedover kysten (eller bare hjem) i helgen. På firefelten gikk det i rasende sikksakk mellom slitne familiebiler med skiboks på taket og iskrem på innersiden av bakvinduene, men straks det var gammeldagse landeveier med gul stripe, hull i asfalten og 80-sone, så sto det dørgende stille. Det er ikke vanskelig å skjønne eller å godta at det offentlige spanderer penga våre på å lage veien enda litt bredere og enda litt finere nedover Vestfold.

Men pytt. Jeg rakk det med god margin. 10 minutter før småkongene i innsjekkingsskranka logga ut og gikk for å ta seg en kaffe, sto jeg der med vilt blikk og hamrende puls.

Etter å ha utvekslet referansenummer og passopplysninger ble jeg rolig bedt om å fikse sekken min så ikke alle reimene stakk ut på en gang og v-e-n-n-l-i-g-s-t plassere den i en av de svære plastboksene til bruk for uregjerlige sekker og andre typer bagasje som får stuere til å banne mellom sammenbitte tenner og spytte porsjonssnus på den nyasfalterte flyoppstillinga.

Sekken min er visst ikke designet for svippturer til storbyer, men det er god plass i den hvis det trengs, og dårlig plass hvis dét trengs. Det er derfor jeg liker den. De grønne har lært meg mange ting, og en av de tingene er at hvis du ikke kan bære saker og ting med deg, så har du sannsynligvis ikke bruk for dem. Mulig denne teorien ikke kan benyttes av shopping-ninjaene med 70-kilos turkise kofferter på størrelse med campingvogna naboen hadde da jeg var liten. Jeg så tre par av dem på flyet og ved innsjekkinga på vei tilbake. Jeg aner ikke hva de hadde i koffertene sine (12-15 forskjellige antrekk kanskje?), men alt de hadde investert i befant seg i små, hendige bags med forskjellige butikknavn på - over skuldrene. Greit for meg, for selv om jeg ikke skjønner meg på de finere detaljene rundt shopping (og aldeles ihvertfall ikke i selveste London!), så skjønner jeg jo at det er en egen kodeks for shopping, og den bør følges hvis det i det hele tatt skal være noe vits. Jeg vet at jeg ikke vet noenting om ting jeg ikke vet noe om.

Etter sikkerhetssjekken var det bare å stille seg i passkø og gå på flyet, men ikke før vi hadde fått høyttalerbeskjed om at passkontrollørene måtte gjøre seg ferdig med avstigende passasjerer før de kunne ta fatt på oss. Mens de 15 minuttene i kø sneglet seg avgårde som best de kunne benyttet noen andedningen til å krangle om et eller annet, andre tok et par før-London-bilder mens andre - som jeg - inntok lett apatiske stillinger, sittende, stående eller liggende. Hjelper ikke hvor du skal når du uforberedt må vente. Bestemora mi var ei sånn som aldri var apatisk. Ble det en liten pause tryllet hun frem vafler eller noe fra veska si sånn at ventetida ikke ble så lang. Mulig de var bedre forberedt på venting før i tida, før telefoner og internett og alt dette som vi ikke kan leve uten men i de aller våteste drømmene drømmer ikke fins. Du veit, på den tida alle hadde kroppsarbeid, det var kino hver fjerde uke på samfunnshuset og fru Jensen hadde talestasjon man kunne gå til og ringe tanta si i byen.

Noe sånt.

Men så plutselig var vi vel egentlig fremme i London, for flyturer er egentlig ikke noe som fester seg i hodet på folk flest. Man prater litt med sidemannen eller sidedama og er litt usikre på om vedkommende er utenlandsk eller Norsk eller hva, og så slår man til med skoleengelsken sin. Sidedama mi gjorde det. Og så veit du hvordan det er. Hun kunne umulig fortsatt ha trodd jeg var ytlending etter en lengre diskusjon om hvanåenn vi diskuterte, men å melde fallitt og gå over til norsk, det gjør nok ingen. Jeg snakker engelsk, men den lurer nok ikke så mange.

Eller så kan det jo hende jeg har sittet litt for lenge i solveggen og tastet på denne fordømte laptopen i vår. Det er dette middelhavsblodet igjen. Jeg blir brun bare Kristen Gislefoss smiler på teven. Etter hva jeg har skjønt gjaldt det visst min far også, men han kunne overhodet ikke engelsk. Han må ha hatt det moro han.

Så var det litt tog og litt t-bane og litt rundt om kring med kartbok, litt utspørring av Bobbies fullstending uten stedssans før jeg til slutt kom til Jerusalem Tavern i Farringdon. Den puben er forresten litt av et sted. Den er en sånn pub som engelskmenn kaller “very nice” siden den er minst 400 år gammel og muligens ikke oppusset siden Winston Churchill var korrespondent under Boerkrigen. Men de hadde veldig godt øl, noe som passet meg utmerket siden den svarte buksa og den svarte t-skjorta i temperaturen og fuktigheten hadde bestemt seg for å late som om det var et tynt lag med superlim mellom stoff og hud.

Ingenting avkjøler en kropp uvant med varme som en iskald bitter. Den forsvant farlig fort, og så var skravlinga i gang. Det var klemmer og klapp og håndtrykk og nikk, alt ettersom. Catherine fra Australia hadde kvittet seg med 18 kg i løpet av året som var gått, og alt skyldtes visstnok Anthony som hun traff i fjor i Hyde Park. Jeg klemte ut av meg et “gorgeous” og noe greier, og for det fikk jeg en bitter og en klem til (av Catherine. He he.)

Når en sørafrikaner og en australier drar på måfå til London, begynner å skrive saker og ting på et websted og ender opp som kjærester, ja da har vel egentlig internett (og sikkert et flyselskap eller to) gjort så mye nytte for seg som det er lov å håpe. Alt annet er jo bare forskjellige måter å kjede seg ihjel på.

Lørdag og søndag foregikk i et særdeles sakte og rolig tempo siden besøket mitt tydeligvis hadde medført ei etterlengtet helg uten alskens planer og gjøremål for vertene mine. De hadde til og med rigget til røykesalong på den minste balkongen jeg noensinne har sett, og da føler man seg ganske velkommen. Det eneste jeg savna var kaffedosene mine, men teen de serverte i ett kjør var grei nok den - selv med overdoser melk og sukker oppi. When in Rome og så videre og så videre. Kaffe har jeg hjemme, men ikke de folka.

Turen hjem? Nja. Den tok ca. ti timer, inkludert et babelsk høyttalerkor på alle perrongene jeg var innom før jeg sto på Stansted igjen. Solslyng er ikke noe å spøke med selv om du har funnet opp jernbanen aldri så mye, men på det tidspunktet hadde jeg allerede satt av hele søndagen til å reise. Ti timer er ingenting når det er et eventyr i seg selv å være underveis. Noen pund hadde jeg igjen, og det er alltid en sandwich å få tak i, men det gikk hardt utover nødpakken med røyk i sekken.

Så klokka halv to forlot jeg huset i Twickenham, og klokka ti på tolv var jeg hjemme hos meg selv. Bilen fikk lange ut og strekke litt på den milanesiske mekanikken langs motorveien, og den malte så fornøyd atte. Det blir nok stas å komme på Autostradaen til sommeren. Hjem, liksom.

Før jeg la meg var SMSen omtrent sånn:

-> “Home!”
<- "Phew! Sleep well."

Og det gjorde jeg.

Månefestivalen

søndag, juni 12th, 2005

Backstage på Fredrikstad Mekaniske Verksted

Vi dro til Fredrikstad i dag, i et regnvær som ville vunnet premie i verdensmesterskapet for vått vær og blitt snakket om på puben hos regngudene i månedsvis framover. Han som eventuelt var ansvarlig for det ufattelig kjipe været nord i Akershus og Oslo i dag, blir sannsynligvis bare kalt for “Plasker’n” eller “Høljekongen” blant sine kolleger. Og var det tilfeldigvis VM i styrtregn i dag, så stilte han dopa til start.

Fy. Og. Faen.

Det var bare å legge kassa i femte og sikte mellom baklysene til bilen foran, håpe på det beste og beregne ankomst etter klokka. Det var ikke mulig å se noe som helst i venstre fil på E6 i dag.

Vi hadde til og med passasjer nedover, for en kompis ringte i går kveld og lurte på om vi ikke bare skulle slå to fluer i ett smekk og kjøre sammen til plankebyen, for han skulle spille og vi skulle høre på. Og så var det litt oppdragelse med i bildet, for seksåringen skulle på festival.

Et par telefoner senere var vi utstyrt med et slags backstage-pass og tillatelse til å kampere mellom flere gitarer, trommestikker, munnspill, scene-effekter og ditt og datt enn det er på et overskuddsutsalg for et teater som nettopp har gått konkurs. Dette er hverdagen til alle de som steller med det utvidede kulturbegrepet i Norge, de som har skjønt at kultur er mer enn kultur og at det ikke begynner og slutter ved minkpels-stativene i garderoben på Nationaltheateret.

Forresten syns ikke seksåringen at utstillingen “Art From Hell” var skummel i det hele tatt. Så det så.

Man skal ha ganske mye fritid og mye overskudd på energi for å pønske ut en del av det som ble fremført i dag, men det er bare greit. Vi har jo hatt det siden vi slutta å jakte og begynte med jordbruk, vi mennesker. Men det er jo kanskje å ta det litt langt i forhold til en som uttrykker seg med supersinte riff på en gammel halvakustisk Gretsch-kopi i The Crypt i et nedlagt fabrikkområde i en av Norges eldste byer.

Snacks og brus og øl og frukt og stearinlys fikk vi å knaske på og se på mellom ullteppene som skilte oss fra de andre som skulle opptre. Ikke vi to altså, for vi skulle bare høre på. Borte i korridoren som gikk til pissoaret var det ei dør med en liten plakat på, og på den stod det rett og slett “Åge og Sambandet”, og da skjønner du at du er på festival. Noen er headlinere og andre er ikke. Noen har egne rom backstage mens andre sitter i avlukker av ulltepper og slikt.

Det e langt igjen tel Royal Albert Hall. Ihvertfall for enkelte.

Men minsta syntes det var spennende med alle som skulle spille råkkemusikk, selv om vi ikke fikk tak i ørepropper sånn at vi ikke kunne gå inn og høre på den aller sinteste musikken. Den virka litt kjent, litt sånn som fatter’n har i høyttalerne hjemme. Istedet satte vi oss på en benk og lot ei brusflaske være gitar for en stund mens det røde håret hennes sto som en sky rundt hodet.

Så titta sola jammen fram, og passasjeren kunne gå på scenen og synge sangene sine for ca. 100 lydhøre mennesker. Det var jo derfor vi var kommet.

På vei hjem igjen (i mere enn masse regn) ble en tur på McDonald’s uforvarende lovet bort, men da var jommen alle ekstranumrene brukt opp også. Synes hun var flink jeg, som skjønte at hun hadde strukket strikken langt og lengre enn langt ved å sjøl foreslå (foreslå, ja) middag/kvelds på et sted hun vet at fatter’n helst ikke går. Sær fyr, men alt kan forhandles om.

Passasjeren spanderte, for det kan man med honorar i lomma og enda et par timer til man kommer hjem til regningsbunken.

Hjemme ble det kveldsmat allikevel og en lynkjapp nattasang (som det dessverre ikke kan kreves TONO-avgift for) før det var mørkt og natt.

Så var den dagen brukt opp også.

Skulle forresten ønske det snart sluttet å regne.

Om blant annet en båttur

lørdag, juni 11th, 2005

På mandag klokka 1400 begynner min sommer offisielt. Da skal jeg gå ut av døra på Schous Plass i Oslo og være en fri mann til august dukker opp på kalenderen. Hva som skjer da vet jeg bare bittelitt om, men at det blir sånn omtrentlig og nogenlunde som akkurat nå er ganske sikkert.

I ettermiddag var jeg - siden vi snakker om denne sommeren som visst aldri kommer - ganske ovenpå inni det værsjuke hodet mitt. Da labba jeg rundt på ei øy i Oslofjorden, kun iført ei gammel dongeribukse som attpåtil var bretta opp til rett under knærne. Engangsgrillen sto litt lengre bort og venta på diverse pølser mens to halvgamlinger - med hver sin jentunge vi kommer til å ha halvparten av resten våre liv - satt inntil en stein og henholdsvis røyka og snusa mens vi myste mot sola og syns vi hadde det bedre her enn på Sandvika Storsenter. Han har båt, han andre, og den fikk vi være med en liten tur ut i i dag. Det er ganske tullete, men jeg fikk styre den litt, og det syns jeg var moro. Du kan godt kalle meg ei fullblods landkrabbe, for det er det jeg er.

Jeg har vært bevæpnet i en krigssone, hoppet i fallskjerm, kjørt i 180, brukket både bein og armer, hoppet med sykkelen og blitt liggende lett most i ukesvis, gått ned elleve kilo i kyssesyke, spandert sigaretter på dønkere og gått på rødt lys. Men noe båtliv har jeg ikke utsatt meg selv for, det er ifølge min mor alt for farlig. Dermed kom han som vokste opp 200 meter fra Havet seg aldri noensinne ut i en båt sammen med alle de andre og ble ei landkrabbe. Naboene hjemme hadde ikke bare båt, de hadde til og med vannski. Hvor mange timer min mor har brukt på å følge nabogutta i kikkert mens hun ristet på hodet og dømte foreldrene nord og ned, det aner jeg ikke. Men de overlevde visst. At en av dem er pilot på flymaskiner med flere jetmotorer er sikkert bare et uttrykk før dødsønsket han har. Ihvertfall ifølge min engstelige mor.

Men vi kom oss trygt ut til øya og tilbake igjen, akkurat da det begynte å høljeregne til tusen og den aller største og jævligste gullmedaljen. Du aner ikke hvor glatt et glassfiber båtdekk er når det er vått og du har blankslitte joggesko. Må se og og komme meg på skobutikken en av de nærmeste dagene.

Da vi kom hjem var det fyr på fellesgrillen utafor blokka, men da var vi så full av pølser allerede at vi bare gikk inn og henta en voksenbrus og en barnebrus og holdt de andre med selskap.

Og så ble det kveld og snart natt. I morra er det Fredrikstad, for jeg simpelthen orker ikke lese mer til eksamen. Det er kuler på hodet både her og der, og jeg er stygt redd for at besvarelsen min kommer til å inneholde alle ordene, alle frasene og alle figurene slik at jeg ikke blir ferdig på de fem timene som er satt av.

Vi tar en tur til Månefestivalen istedetfor å blafre med sidene i ei knusktørr bok.

Etter det er det visst mandag igjen.