Archive for juli, 2005

Loff på maten

torsdag, juli 21st, 2005

No ska de gamle ha loff på maten.

Folkens: i dag var det en ufattelig og helvetes dårlig dag på jobben. Kom hjem i nærheten av halv fire. Uten nattmat og med en halvliter lunka vann i magen gikk jeg direkte til laknene og la meg uinspirert fosterstilling.
Tykje og gammel-erik.

Sto dessverre opp klokka åtte og brukte ca. en halvtime på å stå i bare trusa på terrassen, drikke kaffe og hate meg selv mens jeg mumlet fokking kræp om og om igjen. Fikk synet igjen til lunsj, men da kjente jeg
uheldigvis min egen ånde.

Men det var jævla gøy. Tenkte jeg bare liksågodt skulle dra hematt når jeg ble sittende å se på utringninger istedet for å føre dype samtaler med Vidar og Lee. Det er sikkert et chilensk ordtak som sier noe om kuk i buksa istedetfor ti fingre som tar tak. Så jeg gikk hjem. Jeg vet bare at jeg jobber denne uka og trenger å fakturere litt sånn at jeg kan kjøpe pils til disse helvetes trygdemottakerne jeg henger med på kveldstid.

Hankø utgår siden jeg ikke klarte å skjerpe meg nok i ettermiddag til å pakke bare en liten koffert med to truser, en gammel sokk og findressen.

Vidar: god tur på jobb. Hils Ari og de andre. Historien om Bernina kommer.
Fetter: din dust. Fans drekking hele tida.

Bernina

søndag, juli 3rd, 2005

På den tiden da jeg vokste opp i ei halvlita bygd nordafor polarsirkelen, der det noen ganger er så mørkt på vinteren at det ikke selges lommelykter med bare to batterier i, der bodde det en fyr som jeg ikke husker navnet på. La oss kalle han Jarle, for det er nært nok og dessuten ikke så viktig.

Størrelsen på bygda her er litt viktig, for er bygda for liten så blir folk veldig synlige om du vet nok om dem til at det oppstår historier, og er bygda for stor forsvinner sånne som Jarle i mengden. Stedet jeg vokste opp var passe stort til å være midt i mellom, sånn ryktemessig.

Jarle lakkerte biler til livets opphold han, og siden det ikke verserer historier om hvor stygge bilene ble, så regner jeg med at han gjorde jobben sin bra. På fritiden solgte han av alle ting symaskiner, og det er visst ikke andre symaskinmerker enn Bernina der oppe den dag i dag. Og siden folk i Nord-Norge får klengenavn som ingen riktig vet hvor kommer fra eller hvem som finner på dem, så fikk han et han også.

Han ble bare “Bernina”, og det er sikkert grunnen til at jeg ikke husker hva Jarle het.

Vi gutta som syklet og syklet og syklet for å lete etter en og annen tomflaske vi kunne kjøpe tyggis for, snike oss opp i hula der de litt større gutta hadde gjemt blader med nakne damer i, skyte på stormåsen med et tjuvlånt luftgevær, leite etter tangsprell under steinene i fjæra eller sitte og se på laksen i fossen og bli hentet av bekymrede mødre, vi syklet av og til forbi huset til Bernina.

I 12-13-åringers lille verden er det lettere enn lett å stikke seg ut, og i et hemmelig rådsmøte som ingen var med på ble det bestemt at han var rar. Han brukte tupé, og det visste vi ikke om noen andre som gjorde. Dessuten smilte han alltid og konspirasjonsteoriene haglet om kapp med sensasjonshistoriene når vi stoppet for å dele flasketyggisen broderlig mens vi sto overskrevs på syklene.

En dag våknet jeg med puberteten som et betongomslag rundt meg, og Bernina gikk i glemmeboka sammen med den slitne Apache-sykkelen og den hemmelige indianerleiren på sandbanken i den store svingen i elva. Når du er 16 tenker du ikke spesielt mye på hverken tupéer eller symaskiner eller middelaldrende menn, uansett hvor mye de smiler.

For et par år siden satt jeg på kjøkkenet hjemme og pludret med min mor. Hun lappet et hull på kneet til ei dongeribukse. Dongeribuksehull er blitt umoderne, ser du. Hun brukte en Bernina symaskin, og så åpna døra seg til minnet om alle somrene vi sykla forbi Bernina mens vi kikka opp mot huset hans i skrekkblandet fryd.

“Du”, sa jeg til syersken. “Hvor ble det av Jarle?”

Hun kikka på meg og på symaskinen og skjønte tegninga. Mødre skjønner alltid tegninga, selv når poden er noenogtredve og eldre enn hun var da han syns sykling og fotball var alt som var noe vits.

“Jarle døde for noen år siden. Mange år med lakkering og løsemidler.”

Så fortalte jeg henne om oss gutta, og så fortalte hun meg om Jarle. Han var bare en vanlig fyr, snill som dagen var lang og så hyggelig og grei at han ikke hadde en eneste uvenn i hele bygda. Sånt selger man symaskiner av. I begravelsen var kirka stappende full, og mor hadde aldri hørt noen si noe som helst om han. Kanskje han ble mobbet vennlig for bilen sin i et eller annet lystig lag, men det måtte være alt. Godt likt på jobben var han óg.

Tupéen hans visste alle om, for han brukte den bare på søndager. De som brukte den hele tiden visste ingen om.

Så veit du det, at når alt er sagt og gjort og de verste historiene noen kan fortelle om deg når alt er slutt og du er borte er sånne som det min mor fortalte meg om Jarle, så har du gjort det ganske bra. Ikke noe spennende ettermæle kanskje, men greit nok.

Spørsmålet er bare hva du gjør i mellomtiden. Alt jeg har om han er denne historien, og den handler vel egentlig om meg.

Man påvirker andre så lenge man lever. Selv smågutter som sykler forbi huset ditt.

Torner

søndag, juli 3rd, 2005

I formiddag sto jeg på terrassen og kikka ut over den frimerkestore hageflekken min. Det er to rosebusker i den, en hekk av en eller annen type, en annen hekk av en eller annen annen type, masse rabarbra og litt planter og vekster jeg aldri klarer å klassifisere som ugress eller ikke. Plenen ble fiksa på høsten for et par år siden, for det var ikke lett å skubbe den gamle rustne manuelle klipperen bortover berg- og dalbanen. Nå er den litt slettere, selv om den fremdeles er langt fra green-standarden de sikkert har på golfbanen oppi her.

Ferie har jeg også, og litt bedre tid til å pusle med jungelhagen enn jeg ellers har eller tar meg. Så snudde jeg bare, gikk inn og henta hansker og noe hageutstyr jeg har liggende. Deretter satte jeg i gang.

I bedet ved siden av kompostbingen dukka det etterhvert opp et par vekster som ligna litt på rosebusk, men stilkene var mye tynnere enn på de to andre (og den som har gjemt seg i den store hekken men som jeg tror ikke er en rosebusk. Den har torner ihvertfall). Jeg kunne ikke huske å ha sett den før, men den må jo ha vært der en stund.

Du skjønner kanskje nå at hagen stort sett steller seg selv, og hvis du vet kiloprisen på vassause, så er jeg svært interessert i å høre den. Kanhende er jeg rik.

Så kom jeg på det. Da de forrige eierne flytta ut tok fruen i huset meg til side og viste meg rundt i hagen. Det tok ca. to minutter. Det viktigste hun viste meg var en enkel rose som var plantet akkurat der det nå sto en bitte liten rosebusk. Rosen hadde vært i brudebuketten hennes året før jeg overtok leiligheten.

Kan en rose bli en busk om du bare lar den bli i fred, og hadde det vært roser på greinene i fjor? Og hvordan får man en avskjært plante til å vokse i jord? Pleier det å være torner på rosene i en brudebukett? Jeg vet ikke. Jeg husket ikke. Jeg husker ikke og vet ikke sånt. Kanskje jeg burde. Jeg burde mange ting.

Jeg tenkte en liten stund på å ringe de forrige eierne og fortelle at rosestilken hun hadde plantet levde i beste velgående og hadde blitt til flere stilker på felles rot, men jeg lot det være. Jeg ble bare sittende på kne foran busken og se på alle tornene.

Noen ganger, når du oppdager noe nytt og forteller det til noen, så får du et slags smil tilbake og følelsen av at alle andre har visst det lenge. Om torner og sånt, for eksempel.

Jeg lurer på om det kommer roser på disse små stilkene i år. Det hadde vært moro, men jeg kommer nok ikke til å ringe noen og fortelle det.