Archive for desember, 2006

Lettere surrealistisk verktøy

mandag, desember 25th, 2006

En gang i verden hadde jeg en sånn flott fil med lyspærevitser, bisarre sitater fra kjente og ukjente mennesker og andre ord og bokstaver som kilte nerde- og språknervene bittelitt hver gang jeg logget av og på der jeg pleide å logge av og på.

Bl.a. var det en som gikk noe sånn som dette:

Q: How many surrealists does it take to change a light bulb?
A: 14. Nine to feed the giraffe and five to fill the bathtub with brightly coloured machine tools.

Og den var jo grei nok, hvis du vet hva en surrealist bedriver sine lange og oppnedorienterte dager med. Det jeg bet meg merke i (jeg vet ikke alltid hva som gjør at enkelte ting fremfor andre klistrer seg fast i hodet) var dette med pastellfargede verktøy, for det fins jo ikke. Du har nok ingen anelse om hvor feil jeg tok, for i går fikk min 19 år gamle niese (med høy hvinefaktor) brightly coloured machine tools i julepresang.

Jeg syns det var noget surrealistisk, men så har jeg dessverre alltid hatt litt manne-take på dette med verktøy, eier av vedlikeholdstrengende italiensk gammel bil som jeg er. Damer har som kjent helt andre innfallsvinkler til det meste, så jeg holdt klokelig veldig masse kjeft og konsentrerte meg om en nyopphelt Braastad XO istedet.

Så om du skulle komme til å ha behov for å tange, hamre eller teipe noe, vit at du nå kan gjøre det bare ved å legge verktøysettet i badekaret.

ChicksToolKit

Den dagen Thomas hadde sluttet i jobben sin

torsdag, desember 21st, 2006

Sjefen ringte meg, og så ringte jeg en som heter Berg og jobber hos et ombud i statsforvaltningen. Morgenmøtet var akkurat ferdig, kaffekoppen min var fortsatt halvfull og klokka var litt over halvgått til ti. Det sitter noen ganger fem mennesker på det lille kontoret der jeg ofte befinner meg, noe det også gjorde i dag. Siden vi ikke tar hensyn til hverandre på noen som helst måte har jeg gått til anskaffelse av noen digre hodetelefoner jeg plugger inn i Boing. Dermed kan jeg jobbe ufortrødent med mine saker og mine ting mens jeg har sukker (eller brennesle, alt ettersom) på og i ørene. Vanligvis spiller jeg øredøvende piggtrådmusikk (som min mor kaller det) når jeg må tenke, for da blir alle andre tanker som kommer av seg selv opptatt med å høre på musikk istedetfor å bli til practical jokes og syke innfall.

Dessverre kan man ikke snakke i telefonen med øreklokker på, så samtalen med Berg hos ombudet ble noe amputert av mine kollegers høylytte debatt om noe som falt litt på siden av faget. Det er visst bare et par dager igjen til jul, skjønte jeg.

Så kledde jeg på meg, tok sekken på ryggen, stemplet ut og gikk oppover til Berg. Han trengte litt hjelp med ting han ikke kunne hjelpe seg selv med. Da møter jeg opp og redder både han og flere andre ut av teknologiske kniper, kabelmareritt, kaffegrut i printeren, backup som har funnet ut at den skal stoppe av seg selv, scannere med poltergeist i og av og til bare beroligende svar på bekymrede spørsmål.

Teknologi er skummelt, og Thomas hadde sluttet i jobben sin.

Kanossagangen gjennom byen, forbi prustende shoppingdamer med begynnende sminkeutglidning, onkler med innpakkede legosett til 1249 kroner og gatemusikanter med julete schwung på støysenderne sine, ga meg følelsen av å være Arnold Schwarzenegger i The Last Action Hero.

Ved politistasjonen krysset 30 mennesker i identiske nisseluer gata. Enkelte av dem så litt betuttede ut under de røde og hvite nisseluene, mens han som gikk først var stolt som en hane. Tviler på at han får sove på flere uker etter dette geniale stuntet i den (for idéfattige mellomledere over hele verden) sentrale øvelsen teambuilding.

Men jeg skulle til Berg.

Så gikk jeg forbi en butikk med sexhjelpemidler og truser med ekstra hull mens jeg vurderte å besøke den en dag, og litt lengre opp en kiosk der innehaveren annonserte nystekte ferdighalvstekte brød med døra åpen. Så kom jeg på at jeg av forskjellige årsaker hadde levd stort sett hele desember på mørk kaffe og sigaretter, men siden det for tiden er noe annet i magen som tar mye større plass ble jeg ikke sulten nå heller. Det blir alltid tid til mat og kokkekunst og bordets gleder, for det har jeg hørt. Min mor kommer sikkert til å skrike og bære seg for at jeg er blitt så tynn, for det gjør hun titt og ofte. 90 kg skinn og bein, pleier hun å si, og så sender hun meg mat jeg kan ha i fryseren storbyen.

Men jeg skulle stadig til Berg, så jeg tok heisen helt opp og ringte på midt i lunsjen deres. De satt i fellesarealet med mat fra Thomas’ avslutningsgilde i går, kaffe og et par matpakker, spisende på sin ombudslunsj. Ombudet selv kom for å åpne døren for meg, og den første jeg traff på innsiden var ironisk nok den rødhårede tekstforfatteren de har gående der oppe. Om jeg smilte vet jeg egentlig ikke, men om jeg gjorde kunne det nok lett ha blitt misforstått. Livet er av og til ganske morsomt å legge merke til.

Så gikk jeg inn til Berg og fikk høre at Thomas hadde sluttet i jobben sin og at teknologi var såpass skummelt at de nok kom til å ringe meg mye mere enn de inntil nå hadde pleid å gjøre. Så slo jeg til med en fantastisk vits om at jeg i så fall kom til å sende dem flere fakturaer enn jeg hadde gjort inntil nå, men Berg lo ikke i det hele tatt.

Berg er økonomisjef.

Da alt var i orden og universet hadde gjenfunnet balansen, forlot jeg de lett alvorlige menneskene hos ombudet i statsforvaltningen og tok bussen hjem.

Jeg har kjøpt øl og egg og oliven men ikke kjøttdeig. Mens jeg venter skal jeg pakke litt koffert til i morgen og etter det skal jeg vente enda litt mer.

Jeg håper jeg slipper å vente til i morgen.

Vakker

tirsdag, desember 19th, 2006
Beautiful, you’re beautiful, as beautiful as the sun
Wonderful, you’re wonderful, as wonderful as they come
And I can’t help but feel attached
To the feelings I can’t even match
With my face pressed up to the glass, wanting you
Beautiful, you’re beautiful, as beautiful as the sky
Wonderful, it’s wonderful, to know that you’re just like I
And I’m sure you know me well, as I’m sure you don’t
But you just can’t tell
Who’ll you love and who you won’t
And I love you, as you love me
So let the clouds roll by your face
We’ll let the world spin on to another place
We’ll climb the tallest tree above it all
To look down on you and me and them
And I’m sure you know me well, as I’m sure you don’t
But you just can’t tell, who you’ll love and who you won’t
Don’t let your life wrap up around you
Don’t forget to call, whenever
I’ll be here just waiting for you
I’ll be under your stars forever
Neither here nor there just right beside you
I’ll be under the stairs forever

Neither here nor there just right beside you

– Billy Corgan

Silkepapir, Sør-Tyskland og kolde biler

mandag, desember 18th, 2006

Det måtte jo skje før eller siden, for sist jeg sjekket befant ikke landet vi bor i seg breddegradmessig omtrent på høyde med Sør-Tyskland. Det er visst ikke snø på Røros engang, noe jeg ikke kan si jeg bryr meg særlig om siden jeg ikke har tenkt å oppholde meg der noe særlig i år heller, men allikevel.

De siste dagene har himmelen vært skyfri noen daglige dagslystimer, og etter stjernene å dømme er det visst sånn når det er mørkt også. Om ikke nordlyset kommer og skygger for stjernene da, for det har det visst gjort et par ganger nå de siste dagene. Det har gått meg halvveis hus forbi, og jeg hører rykter om at det har skjedd med andre også. Synd, egentlig, for selv har jeg sett nok nordlys til å vare et helt halvt kontinentaleuropeisk liv, men jeg regner meg da også som over middels blasert hva sånt angår. Jeg er nemlig fra et sted der nordlys hverken kommer i avisen eller blir laget fotokonkurranser om.

Andre igjen er fra steder der ølet er godt og den subtile humoren ikke er en stor slegge men en feminin, liten hammer. På dette andre stedet er den visst mer som en referanse innpakket i tre lag silkepapir (sånn at den ikke knuses), akkompagnert av et uskyldig smil og øyne som kikker litt på skrå oppover. Hvordan det er i Sør-Tyskland vet jeg ingenting om.

Men det jeg visst skulle til å si var at fem uker med regn etterfulgt av klarvær og nattefrost gjør selv de traurigste fremkomstmidler til små kunstverk. Allikevel spørs det vel om eieren ble like glad for å se den som jeg ble.

Mulig det hadde noe å gjøre med at det var søndag omtrent midt på dagen og at jeg ennå ikke hadde kommet på å huske at det hadde vært snakk om pannekaker.

Rimet Golf

Lørdag på onsdag

onsdag, desember 13th, 2006

De som er gamle nok til å ha levd mens begrepet “lillelørdag” var noe annet enn en TV-program vet sikkert hva det innebærer. Læreren min på barneskolen var en av dem, og han forklarte en gang en skrekkslagen 4.klasse at man i gamle dager (det vil si omtrent 10 år tidligere) gikk på skolen også på lørdager. Om enn bare til klokka ett, men allikevel, og dermed ble av en eller annen grunn onsdagene døpt lille lørdag på folkemunne. Jeg aner virkelig ikke hvorfor, men det var neppe på grunn av noe som gikk på rikskringkastingen.

Jeg vet bare at det var en solskinnslørdag i juli i dag. Den sluttet cirka halv ni.

Smoke

Mail fra Jonas

tirsdag, desember 12th, 2006

Fra 1990 til 1993 drev jeg en BBS - en såkalt elektronisk oppslagstavle - fra et eller annet rom på de stedene jeg til enhver tid bodde. I de årene flyttet jeg en del, og BBS’en flyttet med meg. Jeg husker ikke lengre hvor mange telefonnummere tavla hadde, men det var visst mange. Kanskje jeg skulle nevne at dette var før folk flest fikk bruke internett og måtte bruke modem for å koble seg på, men det skjønte du sikkert allikevel.

I 1993 solgte jeg serveren (en halvskrotet Amiga 2000 med ymse-ymse modifikasjoner, fantastiske 40Mb harddisk og 2 Mb RAM) til Torge for 1000 kroner, forlot bartebyen og flyttet til Oslo. Dett var dett, tenkte jeg, og et par år etterpå hadde jeg internett inn i stua.

BBS’en het Byte Bazaar og ble bare kalt for “Bøtta” av sine svært så trofaste brukere. Frem til for noen år siden hadde jeg fortsatt kvitteringen fra vårt første pilstreff hengende på oppslagstavla, og der kunne man lese at vi konsumerte 2 pizza og 42 øl. Jeg husker ikke hvor mange vi var, selvfølgelig.

I 2001 registrerte jeg et .com-domene på navnet på BBS’en. Det kostet meg sju dollar og noen oppbrukte timer i en stol for å finne ut hva jeg skulle bruke det til. Så glemte jeg hele greia inntil i dag, da Jonas meldte seg på mail og spurte rett ut hva jeg skulle ha av penger for å la noen andre eie det.

Jahajavelja, tenkte jeg, og prøvde litt fåfengt å finne ut hva jeg egentlig skulle med dette domenet og hva i all verden verdien kunne være. På sedo.com ser jeg de selger domener for helt obskønt mye penger, og jeg vet noen jeg kunne tenkt meg å bruke obskønt mye penger på.

Det er så mange måter å bli millionær på.