Archive for januar, 2007

Saddamtorturistens nye jobb

torsdag, januar 18th, 2007

Hintet jeg fikk da kupongkortet ble stemplet med noe over fire tonns kraft burde ha advart meg om hvordan de neste 45 minuttene av livet mitt skulle komme til å arte seg. Dessverre er funksjonsvenderen på hjernen min så og si aldri innstilt på hintmottak når jeg er på vei hjem fra en arbeidsdag full av hint om dette og hint og det ene og det andre og fandens oldemor og faenveit.

Det eneste jeg tenkte på under den korte spaserturen bort til bussholdeplassen var at jeg skulle døse av og tenke på alt annet enn frister, mas og kontorpolitikk.

Mens jeg forsøkte å plassere den lange kroppen min mellom de Ryan Air-aktige setene SL har funnet ut at de skal ha på den lange, grønne som kjører ettermiddagsrushet, hørte jeg en nokså forvrengt utgave av noe jeg forsøker å holde meg så langt unna som mulig: Kanal 24.

Så begynte rallysjåføren in spe og sannsynligvis tidligere autoriserte Irakiske regimetorturisten å riste de siste plombene mine løs fra festene mens små barn og slitne kontorister fløy veggimellom på 152-bussen. De siste par årene har jeg med lett undring observert at bussene har fått sikkerhetsbelter og at det er et sånt fest-setebeltet-lys foran ved den digitale klokka som alltid viser seks minutter feil. Ikke det at jeg bryr meg så forferdelig om klokka akkurat, men man lever jo i et samfunn som setter pris på at man enten har en jævla god unnskyldning for å dukke opp etter at den lange viseren er passert et eller annet innbilt sted, eller at man rett og slett ankommer sitt mer eller mindre valgte arbeidssted et visst antall minutter før selvsamme.

Men i alle fall, så vet jeg nå litt mer om hvorfor det er kommet sikkerhetsbelter i bussene: frigjøringen av Irak. Gud (eller Allah eller hvemfaensomhelst) veit hvor mange slemme, men lojale menn som rømte fra Saddams regime for å kjøre buss i Norge. Jeg anser det som Saddams siste og mest infame sprell i forhold til vesten.

Og bare for å sette en ekstra og fullstendig jævlig spiss på den fra før oppskakende og nyreristende bussturen, sto Kanal 24 - den moderne kulturs svar på Henry Rinnan - høyt og forvrengt på oppunder taket bak høyttalergitteret i hærverksbestandig plast.

Jeg mener, en radiokanal som lar programlederne (pføy!) snakke i ca. tre minutter i løpet av en halvtime (og da kun for å sitere noe som sto i morgenavisene) innimellom reklame (og reklame og atter reklame), musikk man ikke bryr seg om (spytt!) og nyheter som legger vekt på å bidra til helvetes dårlige bussturer ved å bare melde om drap, skattesnusk og sladder, den burde kanskje vurdere å skjenke halvparten av annonseinntektene sine til Foreningen for bussturtorturofre.

Da bussen slapp meg fri etter en lang liten time med svettetokter og visjoner om å bare rett og slett dundre knyttneven gjennom noe, kjente jeg en slags vidunderlig frihetsfølelse.

Dessverre var jeg like trøtt og i tillegg fly forbannet.

Om du ser en bussjåfør med griseøyne og tre dobbelthaker, ta en annen buss eller begynn å gå. Tro meg, det er mye, mye bedre.

Centosessantaquattro

onsdag, januar 17th, 2007

Siden de siste dagene av november i fjor har jeg i praksis vært billøs. Bare flaks-i-uflaksfylte omstendigheter i tilfeldighetsklassen har gjort at jeg kunne dekke mitt eget transportbehov ved hjelp av en dieselmotorert vederstyggelighet fra et land litt lengre nord enn der jeg helst vil at bilene mine skal komme fra. Normalt regnes tyske biler som pregløse, sterile og solide saker. Den jeg (med unntak av et enkelttilfelle) kjørte i bilfriperioden var ikke særlig solid, og da blir transport en banalitetsøvelse jeg forsøker å klare meg uten.

Den 25.november 2006 solgte jeg Zaphod og tok opp jakten på mitt nye hverdagskjøretøy. For målløs fritidskjøring på solfylte vår-, sommer- og høstdager benytter jeg meg av en rød, italiensk kreasjon fra 1972, men denne sjeldne og halvsarte skapningen egner seg ikke på noen måte for subarktiske vær-, og føreforhold der veiene er saltere enn min bestemors lapskaus.

Nei, skal man stampe rundt i saltlaken i Oslofjordstrøket, parkere kloss inntil uvørne panser-SUVer med stressede bæringer inni og kanskje selv kjøre en handlepose eller to, gjelder det å finne noe man ikke er så redd for å bruke opp.

Så fant jeg da til slutt en bil jeg likte, som var til å bruke til hverdagslige formål og som kunne utføre disse jobbene med en viss eleganse og pirre guttepjokkjertlene mine. Det er forøvrig selvsamme kjertler som får deg til å le istedetfor å irritert påpeke dette med oppdragelse når noen slipper en fis. På sett og vis måtte jeg mase meg til bilen, men han som eide den var heldigvis ikke fremmed for tanken på å bytte en hyggelig (for både meg og han) slump penger mot en hyggelig bil. Den 7. desember gikk selgeren litt sånn halvveis motvillig med på å selge meg bilen mens han høylytt angret og ba tynt for sin skrumpende bilpark og la ut i det vide og brede om det nylig solgte kjøretøyets uovertrufne kvalitet og tilstand.

Dessverre for vedkommende har jeg kjøpt adskillige mengder med ting & tang fra bagasjerommene til omreisende kremmere i Midt-Østen, så det å bli servert deprimerende historier om hvordan livet nå skal komme til å bli for selgeren straks handelen er gjennomført, det biter ikke så veldig på. Dessuten sier min mor at jeg er en gnien faen.

Bilen vi snakker om er en 1991-modell Alfa Romeo 164 TS, og fredag som var satte vi oss på flyet for å reise til bartebyen og hente den hjem.

Ford

Ironisk nok fungerte ikke stoppknappene i den tyskproduserte flybussen, så vi fikk oss en liten spasertur gjennom midtbyen før vi ankom hotellet og fikk et aldri så lite møte med guttepjokkjertlene til resepsjonisten. Om dette skal det bare sies til mitt forsvar at jeg har verdens p-sveis på det 13 år gamle bankkortbildet og tok buskebarten for noen år siden. Før noe slags nøkkel ble utlevert måtte jeg love dyrt og hellig å aldri, aldri noensinne ever i det hele tatt aldrifaen permanent belemre ansiktet mitt med hverken bart eller glassøyer igjen, men det har jeg allerede lovt meg selv og skrevet med blod på et hemmelig sted.

På lørdag hentet vi bilen, overførte penger, hentet sommerdekkene og stakk. Vel, siden jeg kjenner selgeren fra før ble det konsumert både vått og tørt og pratet en hel mengde skjitprat innimellom det hele, men det skal jeg ikke kjede noen med. Ikke her, ihvertfall.

Klokka 1230 på søndag, rett etter at vi sjekket ut 90 sekunder på overtid - B-mennesker som vi er - kjørte vi straka vägen sydover til omtrent Oslo. Siden vi ikke bare er B-mennesker, men også ganske trege og hadde fri fra alt i hele verden, så brukte vi likegodt 11 timer på turen.

Jeg liker ikke å ha det travelt, og det liker ikke kjæresten min heller. Vi hadde det ikke travelt da vi ventet på at en trailer skulle komme opp av grøfta igjen, og heller ikke da vi spiste trailersjåførmat på en kafé underveis. Siden bilen allerede var italiensk, så smugrøyka vi i den etter varme anbefalinger fra selgeren.

Selv uten røykestopp brukte vi 11 timer. Det er en nesten så rørende bra måte å bruke opp en søndag på, at jeg vurderer å ramme inn kalenderbladet for denne dagen og legge det i en ekstra sikker bankboks. Ulempen med en så lang kjøretur er selvfølgelig at man er helt ute av stand til å gjøre annet enn å mumle mumling når man kommer fram, og ellers bare gå og legge seg og vente på at sjela skal ta kroppen igjen.

Etter ca. fem minutter kom sjelen fram, men den hadde nok bare sittet ekstra lenge i bilen for å holde Alfasjelen med selskap.

2-liters Twinspark rekkefirer, 144 cavallinos, grenrør fra CSC, bakpotte fra ANSA, Eibach 25mm senkefjærer, noe slags gassdempere for stutt og kontant veigrep, ratt fra Momo, 258.000 tilbakelagte kilometer siden 20. desember 1990, tre tidligere eiere med petimetergener og en kupévifte som får en F-15 flyby til å ligne en italiensk filmdivas sotto voce.

Dét og en bilhentehelg av de sjeldne. Det siste skyldes nok selskapet jeg hadde, ellers ville nok bilhentehelgen vært nesten som en helt vanlig helg med en 6-og-en-halv times kjøretur på tampen.

Centosessantaquattro er forresten “etthundreogsekstifire” på italiensk

Kaffebesøk

søndag, januar 7th, 2007

Vi hadde kaffebesøk i helga, minsta og jeg. Eller, kaffebesøk og kaffebesøk fru Blom, selv om det ble servert kaffe i tilstrekkelige mengder både her og der i huset. Det var et sånn litt gammeldags komme-innom-på-lørdagen-og-gjøre-ingenting-besøk, noe jeg vil tippe ikke skjer så altfor ofte i dette strøket av verden. Vi har ikke tid, eller så gidder vi ikke flytte på den dødsslitne lørdagsshoppingræva etter å ha halset rundt på et eller annet sild-i-tønne storsenter en hel halv fridag.

Det kan nok hende jeg ikke har tid til ting, men å frivillig kaste meg ut i noe som får muslimenes pilgrimsopptog i Mekka til å fortone seg som en litt dårlig besøkt bygdefest i nord-Finland, det unngår jeg såfremt ingen sikter på meg med pistol mens de inviterer meg. Ergo besvimer jeg ikke utmattet på stuegulvet lørdag ettermiddag mellom 128 handleposer, men har energi nok til å motta kaffegjester som - selv om det er aldri så planlagt på forhånd - dukker opp uten annen agenda enn å være kaffetørste og selskapssjuke. Ihvertfall var det noen av de som kom som var det, akkurat som meg.

Så laget vi pizza og spiste den nesten opp, og etter det var det søndag kveld før noen hadde fått sukk for seg. Det står en XBOX og pulserer svakt under teven min, og ute i naborommet lukter det svakt av blå Camel og andre ting.

En gang for lenge siden skrev jeg at det å ikke ha en plan veldig ofte er plan nok for meg, og litt derfor ble helgen som den ble.

Var den god? Nei, den var fantastisk. Den var Crème Brûlée når du bestilte mandelpudding. Den var XO’en du fikk siden det var tomt for VSOP. Den var juli i januar.

Og denne gangen var det virkelig lørdag.

Snøen i fjor og i forfjor

onsdag, januar 3rd, 2007

I fjor falt det snø, og året før det igjen falt det også litt snø. Begge årene skled jeg på den og slo meg, men det var i fjor og i forfjor, og nå er uansett blåmerkene borte. I år ser den mere kram ut og ikke på langt nær så glatt.

Let it snow, let it snow, let it snow…

Jeg skal grave meg ned og bygge en enorm kuldegrop rett utenfor hula, og inni skal jeg ha ludobrett, en termos med mørk kaffe, to kopper og en halvliter lettmelk for å hvite den litt.

Her er forresten et bilde av snø.
Snøbusk