Archive for mars, 2007

Gjennom bomringen. Trur eg.

fredag, mars 30th, 2007

I noen måneder har jeg kjørt frem og tilbake gjennom vår alles elskede og høyt aktede Oslo-bomring med Ford. (Ford er forresten ikke en Ford, men han er oppkalt etter en som er oppkalt etter en Ford-modell ingen lengre har hørt om).

En bomring et eller annet stedVed alle passeringene har jeg måttet tømme lommene for småpenger for å få audiens hos hovedstaden, dersom jeg da ikke ved en ren tilfeldighet har husket på å fylle opp myntholderen i bilen med egnede mynter. Det husker jeg, hvorom allting er, ganske sjelden. Senest i morges måtte jeg spørre Monique om det kanskje forefantes en pengeenhet som kunne få meg inn gjennom Nåløyet til nasjonens hovedstad i småpenger-til-kjæresten-lommen i lommeboka hennes, og det gjorde det heldigvis. Hadde det ikke gjort det, så hadde jeg måttet spørre vekteren i luka om å få utdelt en giroblankett med forfall om tre dager, pålydende tjue kronasjer.

Jeg vet ikke om noe i hele verden som lønner seg mindre enn å betale en regning på 20 kroner i nettbanken. Det måtte i så fall være å eie en bil.

Om du nå sitter der foran din egen skjerm, som jeg sitter foran min, og tror at dette er nok et innlegg i den forlengst avsluttede bomringdebatten (avsluttet, fordi alle må jo nå ha skjønt at bomringen er en fiskalavgift siden gatene inne i byen fortsatt ser ut som teppebombede krøtterstier), så tar du aldri så bitte lite feil.

Jeg skulle bare si at jeg etter lengre tids uffda og æsjda og skulle-jeg-ikke-ha-husket-noe-mon-tro klarte å taste webadressen til Fjellinjen i dag og skaffe meg klippekort. På websidene til organisasjonen som har omsetning på høyde med de største børsnoterte selskapene i Norge, er det like lett å finne skjemaet for nytegning av avtale som det er å finne en 17-åring med genuin interresse for hva en 40-åring bedriver dagene med. Kan vi kanskje lansere en hypotese om at websidene til Fjellinjen.no er snekret av en 17-åring?

Det er egentlig ikke så viktig, for forvirrende websider er det ikke noe som helst mangel på noe sted på han internett, inkludert hos meg selv. Dvs. mitt eget domene. Nerder er nå engang som de er, og de som skriker høyest om brukervennlighet og brukeropplevelse er allikevel de som har minst kred (selv om de har kule hornbriller og sorte pologensere) hos de som til slutt skal få det til å skje noe på skjermen. Budsjettet for webdesign ble sannsynligvis ikke overskredet i noe særlig grad da fjellinjen.no skulle ut på verdensveven.

Men det var nå heller ikke det jeg skulle snakke om. Jeg skulle egentlig snakke om dårlig norsk. Eller, forvirrende norsk. Da jeg hadde sendt skjemaet inn i cyberspace, til ivrig ventende saksbehandlere med stempel og matpakke, kom blant annet denne tekstsnutten opp:

Du vil få gule lys ved passering fram til betalingen din er registrert og brikken er montert i bilen.

Betyr det at den kjekke lille RFID-brikken i frontruta egentlig er overflødig? Betyr det at Fjellinjen kan lese bilskilt i sanntid og unnta meg fra de daglige rapportene over syndere som har sneket seg inn i hovedstaden uten å betale toll? Det vil si, dersom jeg mot formodning skulle finne på, i et apoplektisk anfall av sivil ulydighet, å bare kjøre inn til byen uten å betale?

Eller betyr det bare simpelthen at kvailtetssikringen hos Fjellinjen har måttet unngjelde i kampen om å lage et mest mulig nøysomt webdesignbudsjett? Jeg mener, pengene de håver inn skal jo gå til forbedring av både kollektivtilbud og infrastruktur i nasjonens hjerte. Jeg har et svakt øyeblikk akkurat nå, og i det lurer jeg på hva pengene egentlig er brukt til. Vekterlønninger? Muligens. En større aksjepost i A/S Veidekke kan det neppe være.

Kunne de ikke bare spurt en tekstforfatter om litt hjelp? Jeg kjenner en.

Bildet eies av bl.a. meg og er stjålet fra vegvesen.no.

How to disappear completely and never be found

torsdag, mars 15th, 2007

…on Google.

Eller: det er tomt for Google Juice.

På et sted jeg i en tidligere tilværelse brukte svært mye tid, både virtuelt og reélt, der ligger det en writeup som heter How to disappear completely and never be found. Selv om den handler om noe helt annet, så rant tittelen meg i hu tidligere i ettermiddag da det viste seg at Google ikke lengre har en eneste side i domenet break-left.org indeksert.

Er man ikke å finne i Googles indeks, så eksisterer man i praksis ikke på internett.

google.pngJeg gjorde det selv.

Siden 16. juli 2002, da dette domenet ble registert, har ingen søkemotorer hatt adgang hit. Allikevel har det i Google dukket opp en og annen link til en side her, og et par av dem var til ting som jeg ikke nødvendigvis ville ha to tastetrykk unna hvemsomhelst. Nå er det tross alt internett dette her, og i det øyeblikk man legger ut noe kan man ikke regne med at det er så fordømrade hemmelig uansett, men jeg forsøker nå i alle fall å forstå meg på den websida så og si alle som har datamaskin med ledning i veggen benytter seg av; Google.

På innsiden er det...Jeg har ingenting i mot å være indeksert i Google, men jeg har veldig mye i mot å ikke ha kontroll på hva folk kan søke opp på dette domenet som inneholder så mye rart. Når sant skal sies bruker jeg det også til å tørrtrene på alt som har med internett å gjøre, i og med at lønnslippen min kommer fra noen som ansatte meg fordi de mente jeg hadde litt bedre greie på internett og elektronisk databehandling enn mange andre. Dermed er det oftere bedre at ting får være for seg selv her enn ikke.

Jeg vet hva som er inni en webside, så nå trenger jeg bare å finne ut hva som er inni den websiden som har greie på nesten alle andre websider på internett. Jeg lurer på når jeg dukker opp igjen som den reneste digitale bortkomne sønn.

Hva poenget er? Aner ikke. Man skal ikke alltid ha andre poeng enn å se hva som er inni saker og ting.

Mat

søndag, mars 11th, 2007

Jeg er sulten.

Italienske juletrær

lørdag, mars 3rd, 2007

I slutten av mars i fjor var undertegnede i Tyskland og kjørte bil i halsbrekkende tempo på en av verdens mest sagnomsuste asfaltbaner: Nürburgring Nordschleife. Bak opplegget sto Carburetti og 75Experience!. Kvelden før kjøringen hadde vi et par timers teori, inkludert råd og vink fra Ron Simons, mannen som kjører 1000 20-kilometers runder i året på den legendariske asfaltstripa i de tyske Eifelfjellene.

Bilen vi skulle kjøre var en Alfa Romeo 75, og i likhet med min 164 har den en boks begravd et sted inni seg. Denne lure boksen heter Alfa Romeo Control og er kjent for å ikke alltid spille på lag med alle sensorer og følere ingeniørene hos Alfa har plugget i alt som beveger seg på bilen. Siden 75ene hans var gjort en del lettere (les: alle dingser og interiør som ikke har direkte med kjøringen å gjøre er fjernet), var den stakkars Control-boksen noget forvirret, og blinket med lysene sine i ett sett. Når man vanligvis kjører en bil der alt virker, blir man nokså forskrekket når man i 160 km/t finner ut at alle dørene visstnok er åpne og det er tomt for bensin fordi tanklokket står åpent. Noe sånt.

Han oppsummerte det ganske enkelt: “Do not pay attention to the Alfa Romeo christmas tree!”.

Alfa Romeo ControlJeg skal huske dette inntil jeg kommer meg under Ford (altså, min Alfa 164) og får sjekket hva det er som er på ferde. De røde lysene i dashbordet er begynt å leve sitt eget liv og blinker og flimrer i takt med ingenting og allting. Og jada, jeg har en sånn Alfa Romeo Control jeg også. Med røde lamper og alt.