Archive for mai, 2007

Kl. 03.38 på Egertorget, drikkende på en Biola

torsdag, mai 24th, 2007

Siden vi alle nå vet hvor forferdelig Biola smaker i kaffe, tenkte jeg å tilbringe tre minutter med websidene Tines markedsføringsavdeling forteller om sin fancy surmelk på.

Jeg må visst være i det utålmodige hjørnet i kveld, for da jeg slo herligheten opp i browseren kom jeg til å tenke på bensinstasjonskjeden Essos gatekjøkkenkjede On The Run*. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har irritert meg over denne lemfeldige omgangen med et språk jeg kan veldig godt, men jeg trøster meg alltid med at de sikkert ikke helt visste hva de gjorde.

Tine, derimot, luller oss inn i troen på at deres industrielt prosesserte og oversukrede melkeprodukter omtrent kommer direkte ut av forskjellige type jur i forskjellige typer Dagros, så de benytter seg hovedsaklig av norsk i markedsføringen sin.

I farta ... ?Da jeg så teksten på bildet kom jeg brått til å tenke på mine glansdager på byen, da jeg i lett svime pleide å stolpre opp foran kebab-pusher’n på Egertorget og bestille min sedvanlige nattmat, også den i “hendig i-farta størrelse”; en enkel osteburger uten noe som helst på. Nei, ikke ketsjup heller. Passe fett og ingen fare for griseri.

Men å stå i drosjekø klokka halv fire på natta, godt i farta, og drikke surmelk? Nei, vet du Tine, jeg tror ikke det.

*“On the Run” har ingen annen betydning på engelsk enn “å være på flukt”. (Bort)forklaringen til Essos reklamebyrå skulle jeg likt å høre.

Dagens mann

torsdag, mai 24th, 2007

Ettersom årene (og den yngste ungdommen) har forsvunnet bak meg i en sky av gode hensikter, skiftende prioriteter, viktige møter som i ettertid ikke var så viktige allikevel, etterutdanning med ringperm og alt det der andre de kaller arbeidsliv på Dagsrevyen, så har jeg visst glemt en liten sak: senioritet kommer snikende på.

I dag fikk jeg en mail fra en av de som indirekte betaler regningene mine og fyller bensin på gammel- og nybilen. Når jeg får mail fra noen er det nesten alltid noe teknisk som ikke virker som det skal, og så også denne gangen. Mens jeg leste den gikk det opp for meg at det i år blir 16 år siden jeg første gang satte meg ned foran en Unisys UNIX-boks og lærte det jeg hadde bruk for for å få dette spesielle problemet løst. Da snakker vi altså om 1991, og det er ikke under noen omstendighet veldig kort tid siden.

Siden 1991 har jeg brukt sed(1) kanskje tre ganger, og for å være helt ærlig hadde jeg ikke spesielt lyst til å sette meg ned og lære det helt på nytt.

Heldigvis og tilfeldigvis er lærlingen vår perl-ninja, og mens jeg drev med noe annet kom han med denne snutten:

perl -i~ -pe 'chomp(); $_ .= "|" if /[^|]$/; $_.="\n"'

Er det ikke nydelig? Ulempen er, selvfølgelig, at dette beviser at det er helt andre ting folk bare kan nå enn før. Bare spør meg.

Jada, det funket til og med ;)

Kos og hygge i Oslo sentrum

torsdag, mai 10th, 2007

Som fast og ivrig leser av dette her, har du ikke fått med deg at jeg til daglig befinner meg i Oslo sentrum for å vekselvis tjene til livets opphold og det daglige brød. Hvilke dager jeg gjør hva er litt usikkert, for når bilen min står i tjærekostkø på E18 og leker lus, hører jeg på NRK P3 mens jeg røyker blå kameler og drikker gratis bensinstasjonskaffe. De gangene jeg tar bussen gjelder det å døse av. Det vil si, om ikke personen i bussetet bak meg sitter og heiser på snørra eller leser høyt for seg selv fra Finansavisen. Begge deler har skjedd.

Men uansett jobber jeg et sted i Oslo sentrum det under ingen omstendigheter kan kalles hverken hyggelig eller koselig. Det har ingenting med arbeidsplassen min å gjøre, for det er stort sett trivelige (om enn noe mørksinnede og strenge) mennesker som holder til der. Neida, det er omgivelsene som trekker snittet en del ned på trivselsskalaen. Som vanlig skal jeg ikke legge opp til noe diskusjon om hvorfor, hvordan, hvorledes, koffer-i-svarten eller komme med velbegrunnede påstander om hvorfor ting er som de er eller hvorfor ting ikke er som de burde vært. Hodet mitt er de fleste dagene mine stilt inn på en sånn måte at jeg kjører en permanent utenfor-kroppen-opplevelse, og de dagene hodet ikke er sånn, bikker det over til den andre enden av skalaen og skaper hardcore ingeniør-tics i kroppen. Jeg observerer enten på den ene måten eller på den andre måten.

Pekefingeren eller hundeøynene kan du stille med selv. Jeg klarer ingen av delene.

Jeg er snart 40 år, rager 187 centimeter over bakken om jeg skulle finne på å gå ut i bare strømpelesten, og badevekta viser bittelitt over 90 kg når jeg står naken på den. Allikevel er det med et lite snev av engstelse jeg tar heisen ned på gata og stiller meg i solveggen for å røyke nok en blå kamel.

“Må det være sånn”, sier hodet mitt til meg, som om vaskemiddelreklamen fra begynnelsen av 90-årene har satt seg fast på repeat. Men jeg svarer ikke, for jeg synes ikke det er særlig fett.

junkie2.jpgNede i risten...Denne personen er i live!