Om blant annet en båttur

På mandag klokka 1400 begynner min sommer offisielt. Da skal jeg gå ut av døra på Schous Plass i Oslo og være en fri mann til august dukker opp på kalenderen. Hva som skjer da vet jeg bare bittelitt om, men at det blir sånn omtrentlig og nogenlunde som akkurat nå er ganske sikkert.

I ettermiddag var jeg - siden vi snakker om denne sommeren som visst aldri kommer - ganske ovenpå inni det værsjuke hodet mitt. Da labba jeg rundt på ei øy i Oslofjorden, kun iført ei gammel dongeribukse som attpåtil var bretta opp til rett under knærne. Engangsgrillen sto litt lengre bort og venta på diverse pølser mens to halvgamlinger - med hver sin jentunge vi kommer til å ha halvparten av resten våre liv - satt inntil en stein og henholdsvis røyka og snusa mens vi myste mot sola og syns vi hadde det bedre her enn på Sandvika Storsenter. Han har båt, han andre, og den fikk vi være med en liten tur ut i i dag. Det er ganske tullete, men jeg fikk styre den litt, og det syns jeg var moro. Du kan godt kalle meg ei fullblods landkrabbe, for det er det jeg er.

Jeg har vært bevæpnet i en krigssone, hoppet i fallskjerm, kjørt i 180, brukket både bein og armer, hoppet med sykkelen og blitt liggende lett most i ukesvis, gått ned elleve kilo i kyssesyke, spandert sigaretter på dønkere og gått på rødt lys. Men noe båtliv har jeg ikke utsatt meg selv for, det er ifølge min mor alt for farlig. Dermed kom han som vokste opp 200 meter fra Havet seg aldri noensinne ut i en båt sammen med alle de andre og ble ei landkrabbe. Naboene hjemme hadde ikke bare båt, de hadde til og med vannski. Hvor mange timer min mor har brukt på å følge nabogutta i kikkert mens hun ristet på hodet og dømte foreldrene nord og ned, det aner jeg ikke. Men de overlevde visst. At en av dem er pilot på flymaskiner med flere jetmotorer er sikkert bare et uttrykk før dødsønsket han har. Ihvertfall ifølge min engstelige mor.

Men vi kom oss trygt ut til øya og tilbake igjen, akkurat da det begynte å høljeregne til tusen og den aller største og jævligste gullmedaljen. Du aner ikke hvor glatt et glassfiber båtdekk er når det er vått og du har blankslitte joggesko. Må se og og komme meg på skobutikken en av de nærmeste dagene.

Da vi kom hjem var det fyr på fellesgrillen utafor blokka, men da var vi så full av pølser allerede at vi bare gikk inn og henta en voksenbrus og en barnebrus og holdt de andre med selskap.

Og så ble det kveld og snart natt. I morra er det Fredrikstad, for jeg simpelthen orker ikke lese mer til eksamen. Det er kuler på hodet både her og der, og jeg er stygt redd for at besvarelsen min kommer til å inneholde alle ordene, alle frasene og alle figurene slik at jeg ikke blir ferdig på de fem timene som er satt av.

Vi tar en tur til Månefestivalen istedetfor å blafre med sidene i ei knusktørr bok.

Etter det er det visst mandag igjen.

Leave a Reply