London

There and back again.

London i juni. 25 grader og fuktig som en pint med avkjølt bitter. Masse masse mennesker, stappfullt fly og de sedvanlige Londontingene.

Jeg var ganske sikker på å ikke rekke flyet mens jeg sto og stampa i kø på E18 på fredag ettermiddag. Jeg husket plutselig hvorfor jeg vanligvis pleier å loffe nedover til Torp fredag morgen istedetfor i ettermiddagsrushet mens gud og hvermann og jag med skal nedover kysten (eller bare hjem) i helgen. På firefelten gikk det i rasende sikksakk mellom slitne familiebiler med skiboks på taket og iskrem på innersiden av bakvinduene, men straks det var gammeldagse landeveier med gul stripe, hull i asfalten og 80-sone, så sto det dørgende stille. Det er ikke vanskelig å skjønne eller å godta at det offentlige spanderer penga våre på å lage veien enda litt bredere og enda litt finere nedover Vestfold.

Men pytt. Jeg rakk det med god margin. 10 minutter før småkongene i innsjekkingsskranka logga ut og gikk for å ta seg en kaffe, sto jeg der med vilt blikk og hamrende puls.

Etter å ha utvekslet referansenummer og passopplysninger ble jeg rolig bedt om å fikse sekken min så ikke alle reimene stakk ut på en gang og v-e-n-n-l-i-g-s-t plassere den i en av de svære plastboksene til bruk for uregjerlige sekker og andre typer bagasje som får stuere til å banne mellom sammenbitte tenner og spytte porsjonssnus på den nyasfalterte flyoppstillinga.

Sekken min er visst ikke designet for svippturer til storbyer, men det er god plass i den hvis det trengs, og dårlig plass hvis dét trengs. Det er derfor jeg liker den. De grønne har lært meg mange ting, og en av de tingene er at hvis du ikke kan bære saker og ting med deg, så har du sannsynligvis ikke bruk for dem. Mulig denne teorien ikke kan benyttes av shopping-ninjaene med 70-kilos turkise kofferter på størrelse med campingvogna naboen hadde da jeg var liten. Jeg så tre par av dem på flyet og ved innsjekkinga på vei tilbake. Jeg aner ikke hva de hadde i koffertene sine (12-15 forskjellige antrekk kanskje?), men alt de hadde investert i befant seg i små, hendige bags med forskjellige butikknavn på - over skuldrene. Greit for meg, for selv om jeg ikke skjønner meg på de finere detaljene rundt shopping (og aldeles ihvertfall ikke i selveste London!), så skjønner jeg jo at det er en egen kodeks for shopping, og den bør følges hvis det i det hele tatt skal være noe vits. Jeg vet at jeg ikke vet noenting om ting jeg ikke vet noe om.

Etter sikkerhetssjekken var det bare å stille seg i passkø og gå på flyet, men ikke før vi hadde fått høyttalerbeskjed om at passkontrollørene måtte gjøre seg ferdig med avstigende passasjerer før de kunne ta fatt på oss. Mens de 15 minuttene i kø sneglet seg avgårde som best de kunne benyttet noen andedningen til å krangle om et eller annet, andre tok et par før-London-bilder mens andre - som jeg - inntok lett apatiske stillinger, sittende, stående eller liggende. Hjelper ikke hvor du skal når du uforberedt må vente. Bestemora mi var ei sånn som aldri var apatisk. Ble det en liten pause tryllet hun frem vafler eller noe fra veska si sånn at ventetida ikke ble så lang. Mulig de var bedre forberedt på venting før i tida, før telefoner og internett og alt dette som vi ikke kan leve uten men i de aller våteste drømmene drømmer ikke fins. Du veit, på den tida alle hadde kroppsarbeid, det var kino hver fjerde uke på samfunnshuset og fru Jensen hadde talestasjon man kunne gå til og ringe tanta si i byen.

Noe sånt.

Men så plutselig var vi vel egentlig fremme i London, for flyturer er egentlig ikke noe som fester seg i hodet på folk flest. Man prater litt med sidemannen eller sidedama og er litt usikre på om vedkommende er utenlandsk eller Norsk eller hva, og så slår man til med skoleengelsken sin. Sidedama mi gjorde det. Og så veit du hvordan det er. Hun kunne umulig fortsatt ha trodd jeg var ytlending etter en lengre diskusjon om hvanåenn vi diskuterte, men å melde fallitt og gå over til norsk, det gjør nok ingen. Jeg snakker engelsk, men den lurer nok ikke så mange.

Eller så kan det jo hende jeg har sittet litt for lenge i solveggen og tastet på denne fordømte laptopen i vår. Det er dette middelhavsblodet igjen. Jeg blir brun bare Kristen Gislefoss smiler på teven. Etter hva jeg har skjønt gjaldt det visst min far også, men han kunne overhodet ikke engelsk. Han må ha hatt det moro han.

Så var det litt tog og litt t-bane og litt rundt om kring med kartbok, litt utspørring av Bobbies fullstending uten stedssans før jeg til slutt kom til Jerusalem Tavern i Farringdon. Den puben er forresten litt av et sted. Den er en sånn pub som engelskmenn kaller “very nice” siden den er minst 400 år gammel og muligens ikke oppusset siden Winston Churchill var korrespondent under Boerkrigen. Men de hadde veldig godt øl, noe som passet meg utmerket siden den svarte buksa og den svarte t-skjorta i temperaturen og fuktigheten hadde bestemt seg for å late som om det var et tynt lag med superlim mellom stoff og hud.

Ingenting avkjøler en kropp uvant med varme som en iskald bitter. Den forsvant farlig fort, og så var skravlinga i gang. Det var klemmer og klapp og håndtrykk og nikk, alt ettersom. Catherine fra Australia hadde kvittet seg med 18 kg i løpet av året som var gått, og alt skyldtes visstnok Anthony som hun traff i fjor i Hyde Park. Jeg klemte ut av meg et “gorgeous” og noe greier, og for det fikk jeg en bitter og en klem til (av Catherine. He he.)

Når en sørafrikaner og en australier drar på måfå til London, begynner å skrive saker og ting på et websted og ender opp som kjærester, ja da har vel egentlig internett (og sikkert et flyselskap eller to) gjort så mye nytte for seg som det er lov å håpe. Alt annet er jo bare forskjellige måter å kjede seg ihjel på.

Lørdag og søndag foregikk i et særdeles sakte og rolig tempo siden besøket mitt tydeligvis hadde medført ei etterlengtet helg uten alskens planer og gjøremål for vertene mine. De hadde til og med rigget til røykesalong på den minste balkongen jeg noensinne har sett, og da føler man seg ganske velkommen. Det eneste jeg savna var kaffedosene mine, men teen de serverte i ett kjør var grei nok den - selv med overdoser melk og sukker oppi. When in Rome og så videre og så videre. Kaffe har jeg hjemme, men ikke de folka.

Turen hjem? Nja. Den tok ca. ti timer, inkludert et babelsk høyttalerkor på alle perrongene jeg var innom før jeg sto på Stansted igjen. Solslyng er ikke noe å spøke med selv om du har funnet opp jernbanen aldri så mye, men på det tidspunktet hadde jeg allerede satt av hele søndagen til å reise. Ti timer er ingenting når det er et eventyr i seg selv å være underveis. Noen pund hadde jeg igjen, og det er alltid en sandwich å få tak i, men det gikk hardt utover nødpakken med røyk i sekken.

Så klokka halv to forlot jeg huset i Twickenham, og klokka ti på tolv var jeg hjemme hos meg selv. Bilen fikk lange ut og strekke litt på den milanesiske mekanikken langs motorveien, og den malte så fornøyd atte. Det blir nok stas å komme på Autostradaen til sommeren. Hjem, liksom.

Før jeg la meg var SMSen omtrent sånn:

-> “Home!”
<- "Phew! Sleep well."

Og det gjorde jeg.

Leave a Reply