Bernina

På den tiden da jeg vokste opp i ei halvlita bygd nordafor polarsirkelen, der det noen ganger er så mørkt på vinteren at det ikke selges lommelykter med bare to batterier i, der bodde det en fyr som jeg ikke husker navnet på. La oss kalle han Jarle, for det er nært nok og dessuten ikke så viktig.

Størrelsen på bygda her er litt viktig, for er bygda for liten så blir folk veldig synlige om du vet nok om dem til at det oppstår historier, og er bygda for stor forsvinner sånne som Jarle i mengden. Stedet jeg vokste opp var passe stort til å være midt i mellom, sånn ryktemessig.

Jarle lakkerte biler til livets opphold han, og siden det ikke verserer historier om hvor stygge bilene ble, så regner jeg med at han gjorde jobben sin bra. På fritiden solgte han av alle ting symaskiner, og det er visst ikke andre symaskinmerker enn Bernina der oppe den dag i dag. Og siden folk i Nord-Norge får klengenavn som ingen riktig vet hvor kommer fra eller hvem som finner på dem, så fikk han et han også.

Han ble bare “Bernina”, og det er sikkert grunnen til at jeg ikke husker hva Jarle het.

Vi gutta som syklet og syklet og syklet for å lete etter en og annen tomflaske vi kunne kjøpe tyggis for, snike oss opp i hula der de litt større gutta hadde gjemt blader med nakne damer i, skyte på stormåsen med et tjuvlånt luftgevær, leite etter tangsprell under steinene i fjæra eller sitte og se på laksen i fossen og bli hentet av bekymrede mødre, vi syklet av og til forbi huset til Bernina.

I 12-13-åringers lille verden er det lettere enn lett å stikke seg ut, og i et hemmelig rådsmøte som ingen var med på ble det bestemt at han var rar. Han brukte tupé, og det visste vi ikke om noen andre som gjorde. Dessuten smilte han alltid og konspirasjonsteoriene haglet om kapp med sensasjonshistoriene når vi stoppet for å dele flasketyggisen broderlig mens vi sto overskrevs på syklene.

En dag våknet jeg med puberteten som et betongomslag rundt meg, og Bernina gikk i glemmeboka sammen med den slitne Apache-sykkelen og den hemmelige indianerleiren på sandbanken i den store svingen i elva. Når du er 16 tenker du ikke spesielt mye på hverken tupéer eller symaskiner eller middelaldrende menn, uansett hvor mye de smiler.

For et par år siden satt jeg på kjøkkenet hjemme og pludret med min mor. Hun lappet et hull på kneet til ei dongeribukse. Dongeribuksehull er blitt umoderne, ser du. Hun brukte en Bernina symaskin, og så åpna døra seg til minnet om alle somrene vi sykla forbi Bernina mens vi kikka opp mot huset hans i skrekkblandet fryd.

“Du”, sa jeg til syersken. “Hvor ble det av Jarle?”

Hun kikka på meg og på symaskinen og skjønte tegninga. Mødre skjønner alltid tegninga, selv når poden er noenogtredve og eldre enn hun var da han syns sykling og fotball var alt som var noe vits.

“Jarle døde for noen år siden. Mange år med lakkering og løsemidler.”

Så fortalte jeg henne om oss gutta, og så fortalte hun meg om Jarle. Han var bare en vanlig fyr, snill som dagen var lang og så hyggelig og grei at han ikke hadde en eneste uvenn i hele bygda. Sånt selger man symaskiner av. I begravelsen var kirka stappende full, og mor hadde aldri hørt noen si noe som helst om han. Kanskje han ble mobbet vennlig for bilen sin i et eller annet lystig lag, men det måtte være alt. Godt likt på jobben var han óg.

Tupéen hans visste alle om, for han brukte den bare på søndager. De som brukte den hele tiden visste ingen om.

Så veit du det, at når alt er sagt og gjort og de verste historiene noen kan fortelle om deg når alt er slutt og du er borte er sånne som det min mor fortalte meg om Jarle, så har du gjort det ganske bra. Ikke noe spennende ettermæle kanskje, men greit nok.

Spørsmålet er bare hva du gjør i mellomtiden. Alt jeg har om han er denne historien, og den handler vel egentlig om meg.

Man påvirker andre så lenge man lever. Selv smågutter som sykler forbi huset ditt.

Leave a Reply