Ten years gone (and then some)

Jeg sitter på terrassen min mens det regner en og annen dråpe fra en himmel med vekselvis sorte, truende skyer, noen hvite sommerdotter stjålet fra settet til Vi på Saltkråkan og blå lapper med himmel. I hånden holder jeg en hjemmelaget sandwich med gul Jarlsbergost og majones. Den spises sakte opp mens jeg drikker kaffe uten melk. Etterpå skal jeg drikke opp koppen med kaffe og røyke en mild, utenlandsk sigarett.

Det er første dag i sommerferien min, og om noen timer skal vi tre som bor her reise til Nord-Norge og avtjene disse etterlengtede fri-fra-jobben-dagene som er gode fordi de kommer på rekke og rad, i dagevis, istedetfor enkeltvis, inneholdende syke barn eller livsnødvendige ærender med samme. Monique og gutta er dratt til slekt og venner i Danmark, og om noen timer er det vår tur.

Sanksjonert latskap er det beste jeg vet.

Jeg leste i en blogg i sted at det som gjelder nå blant alle som både kan skrive og har egen datamaskin i heimen (det vil si bloggerne som lever i bloggosfæren), det er å fortelle om 1987. Kofferten er akkurat så ferdigpakket og telefonen ringer så lite, at det skal jommensantenmeg jeg også gjøre. Get with the program, og alt det der. Normal oppførsel syns mange jeg ellers ikke er særlig befengt med, så det kan jo hende jeg får med meg cred i graven fra en eller annen dersom jeg skriver om noe som andre faktisk vil lese. Den blir sikkert nyttig.

Altså, 1987:
Dette herrens året startet i en by i Nord-Norge, nærmere bestemt Bodø. Der tilbrakte jeg omtrent halvparten av året før og halvparten av ‘87 med å gjøre ferdig det tredje og siste året på det vi gikk rundt og kalte yrkesskolen. Egentlig het det visst Studieretning for håndverks- og industrifag, men det var det ingen av oss langhårede lømler som orket å si, for det gikk jo selvfølgelig ut over kvalitetstid man heller kunne tilbringe med å drikke øl, spille dataspill eller sitte i baksetet på en gammel bil og drikke enda mere øl mens Joar satt foran og lyttet etter tenningsbank. Asle visste oftere enn oss andre hva de forskjellige bildelene som falt av Corollaen het, noe som uoffisielt gjorde ham til eksperten vi kunne henvende oss til med både små og store spørsmål. Når ølutsalget stengte, for eksempel, eller hva alle damene på allmennfag het. Han hadde også langt mere peiling på HiFi enn alle oss andre til sammen, og abonnerte på maskinskrevne nyhetsbrev fra mennesker som seriøst mente man burde flytte et annet sted dersom det var for mye støy på el-nettet til å fullt ut kunne nyte testplatene med henholdsvis 300Hz, 1500Hz, 3Khz og 16KHz testsinuser. Alle ubrukelige trivialiteter om stereoanlegg jeg har inni hodet mitt har jeg fra Asle. De andre ubrukelige trivialitetene jeg har inni der har jeg fra helt andre personer, og mange av dem finner du på samme sted du fant dette her.

Når man er 19 kjennes hodet sprengfullt ut, men i virkeligheten er det nesten helt tomt. Omtrent som når man skal inn på et utested og det ser fullt ut fordi dørvakta enten er sykelig streng eller sykelig treg. Nesten tomt inne, men fullt i døra.

Og sånn gikk nu dagan, helt til mors Opel kom og hentet meg i juni. Skolen var slutt, må vite, og i baklomma lå det et usynlig fagbrev i radioteknikk (for året før hadde noen funnet ut at man ikke burde få fagbrev i noe sånt som radioteknikk), et sertifikat som fortalte at jeg kunne (om jeg og resten av det maritime miljøet i sjøfartsnasjonen Norge ville) være telegrafist på et handelsskip. Altså: 1987, 19 år, null fagbrev og ingen utsikter til noe slags relevant jobb.

Det som reddet meg, som så mange andre, var vinduskonvolutten i postkassen noen måneder tidligere, men i det brevet sto det at jeg ikke var ønsket i Luftforsvaret før 6. oktober. Altså hadde jeg noen måneder på å late som jeg var voksen og gjøre minst mulig på mest mulig tid.

Min onkel ga meg jobb på bensinstasjonen, og du har sikkert betalt meg kr. 289,74 for en trekvart tank 98 Super mens du var på vei til Tromsø, Nordkapp eller kanskje Sverige. Penger på bok, tid til overs.

En dag snakket jeg tilfeldigvis med Øyvind. Han var en av de jeg dro til København med året før, og han hadde en illegal FM-sender av dubiøst opphav. Han hadde tidligere stått bak den sagnomsuste Billy Nattradio i Narvik, men han trengte penger eller noe, og vips så var senderen min. Og sånn gikk det til at et fjordholl i nærheten av Narvik, sommeren 1987 fikk egen piratradio. Helt uten kringkastingsråd, platearkiv eller forretningsidé startet Kjell og jeg opp i juli en gang, etter å ha snekret antenne og kjørt prøvesendinger i ca. flere timer. Radioen var så populær at vi måtte flytte den rundt for å få dekket hele bygda. Sendestyrken lå på hundrevis av mikrowatt, minst, og antennen var akkurat så tilpasset og balansert som en sånn sak kunne bli når den var konstruert av brukt hesjestreng, knabbet koaksialkabel og tvilsomme loddinger. Alt beregnet og balansert med en tommestokk som faktisk bare målte tommer. Midt på natta. På taket.

Vi kalte den Radio Krank, Kjell og jeg, mest fordi vi syntes det var morsomt å si Krank. Som sagt var vi ikke så gjennomtenkte hva forretningsidéer gjaldt, og slik er det nok fortsatt.

Fortsatt blir denne idémessige kontrapsjonen nevnt i tide og utide når jeg er nordpå, men det skyldes sikkert at det er noe av det siste folk egentlig husker meg for. 1987 var nemlig det året jeg mentalt flyttet fra hjembygda, selv om jeg ikke fysisk forlot før i 1991.

Tidlig om morgenen 6. oktober, satte jeg meg på et fly til Værnes og begynte på resten av livet mitt. Den morgenen gikk jeg inn i en enormt stor, høstrå hangar for å bli soldat, og jeg gikk egentlig ikke ut av den før i 2005, nesten 18 år senere.

Rett oppunder jul kom jeg tilbake fra rekruttskolen, minus ti kilo, pluss en vane min mor straks satte bokstaven “u” foran. Sigaretter. Jeg tar det fortsatt ikke så tungt, for alle slutter å røyke en gang i følge en annen av mine onkler.

1988 er en helt annen og mye mer komplisert historie, men den skal man visst ikke skrive om før til neste år i følge de som sitter andre steder på internett og trigger mimrekjertelen på halvgamle hel-menn. Greit for meg, for jeg jobber ikke her engang.

-- * --

Nå har det sluttet å regne igjen, og det er visst noen som skal ha mat i 2007. Jeg tror det var all fritiden for i dag.

God sommer.

One Response to “Ten years gone (and then some)”

  1. Dagfinn R Says:

    Takk, Tor Willy, hadde du vært jente, hadde jeg sagt: Godt skrevet frøken, skrev mer! God sommer med deg!

Leave a Reply