Hjertet trenger ingen unnskyldning

1975 Porsche 911 turboDu vet det nok. Å ja da. Et eller annet audiovisuelt inntrykk koblet med forventningen om noe fysisk, gjør deg en anelse kortpustet og produserer bittesmå, nesten umerkelige nålestikk på ryggen og i nakken. I øyekrokene blir det fuktig, men bare akkurat så lite at du ikke gråter men akkurat så mye at sideblikket blir tåkete.

17. mai?
Bildet av den første sykkelturen?
Det lett slørete minnet om sommeren 1977?
Hiten fra det året du var 15?
Kjetil Rekdal tar straffe?

Eller noe så politisk ukorrekt som en bilreklame? Den aller første gangen jeg kjente de karakteristiske to hjerteslagene, aldeles blytunge og på rad, var i 1984. Stedet var Rhodos, og om du tror det var et smekkert fruentimmer i en minimal bikini, så tar du feil. Litt, ihvertfall. Det var nemlig en grønn metallic Porsche 911 med sort skinninteriør og et så forjævlig oppkjeftig oppsyn at en enkel tenåring fra gokk aldri hadde kjent noe lignende.

Hvor kommer sånt fra? En ganske vanlig dag i august mens man er på en helt vanlig sydenferie? Det kommer selvfølgelig inne fra hodet. Inne fra de skjulte rommene i hodet som ikke åpner seg og slipper ut preferansene og talentene dine før du blir eksponert for akkurat den rette tingen på akkurat det riktige tidspunktet. Etter det er villdyret våknet og lar seg egentlig ikke bringe til ro igjen. Du kan dysse det ned, forsøke å glemme det eller late som du driver med viktigere ting, men det ligger latent og venter. Venter til den dagen du har sluppet guarden og er forsvarsløs. Da kommer følelsen og tar deg som en vill flokk elefanter med espresso-injeksjon.

Hver gang jeg kjenner lukten av en totaksmotor1 er jeg tilbake foran Porschen på Rhodos, klør meg litt på svimerket fra eksosrøret på mopeden jeg hadde leid, stumt gapende mot en bil jeg opp til det tidspunktet bare hadde sett i henslengte bilblader. Hver gang jeg kjenner lukten av bilvaskemaskin er jeg tilbake i hjembygda den dagen jeg sto i Shell-kjeledress og stirret på Rolfs nye Alfa Romeo Sprint. Det var året etter Rhodos-turen, og den dagen kom de to hjerteslagene tilbake.

Sannsynligvis var det den eneste Alfa Romeoen i hele Nord-Norge, for det gikk sikkert 10 år før jeg så en Alfa igjen. 10 år etter det satt jeg i min egen. Året var 2004, og nå er det - alt ettersom hvordan været er - tre av sorten på gårdsplassen her.

Etter to-tre dager uten bilkjøring kjenner jeg hjerteslagene når jeg går forbi krokene i entreen der det henger seks sett med Alfa Romeo bilnøkler.

Det ble Alfa Romeo fremfor Porsche, for hjertet trenger ingen unnskyldning.

Lesere som trenger logiske og rasjonelle årsaker til å gjøre ting får ha meg unnskyldt. Min rasjonelle, venstre hjernehalvdel flimrer bare tidvis med sin tilstedeværelse.

1Nei, en Porsche har ikke totaktsmotor, men de aller fleste mopeder har.

Leave a Reply