Tilværelsens uutholdelige letthet

Regel nr. 1: Vi går ikke inn der
Regel nr. 2: Vi rydder ikke der
Regel nr. 3: Om noen blir borte og du tror de er der inne, ring dem og håp at de har telefonen i lomma

Et helvetes rot. Sort of.

De skal visst vokse det av seg ;)

One Response to “Tilværelsens uutholdelige letthet”

  1. Mamma Says:

    Ja, hvorfor skal dere ha det noe bedre enn vi hadde det? Forskjellen er at mobiltelefonen var for oss et ukjent verktøy til å lete opp ungene med, slik at vi måtte kle på både røykdykkermasker og hjelm når vi skulle inn i deres private labyrinter. Rope var nytteløst når Motorhead dundret løs fra kassettspilleren med volum på “høy”. Man måtte lete fysisk, med hendene, løfte på dyner bokstavelig talt, og søkestenger (sånne som Røde Kors bruker) var kjekke å ha i rasområdet. I tillegg til at vi ikke hadde mobiltelefoner, var det aksept for å røyke inne i hus på denne tida, så “dimman” gjorde også letearbeidet svært vanskelig.
    Men i dag, tjuefem år senere,når gutterommet er ryddig og stille, da minnes man med glede alle leteaksjonene som jo alltid endte med at de ble funnet i god form ……. For å sitere et kjent utsagn: Ikke visste jeg at alle disse dagene som kom og gikk var selve livet.

Leave a Reply