Fra rebelske riff til forretningsførsel

Vår eminente, hovedstads- og liksomnyhetsbaserte avis Dagbladet melder i dag at Ozzy Osbourne har gått til sak mot Tony Iommi for å kreve sin del av kaka etter riff- og dopfesten på 70-tallet. Greit nok, for det skal han ha, dophuet fra Birmingham: uten ham ville nok Black Sabbath vært en also-ran i metallens spede barndom. Det som er morsomt er at han påstår at Sabbath ble dårligere da han sluttet/fikk sparken/ble for dopa i 1979! Litt av en påstand så lenge Osbourne ble erstattet av halvguden Ronnie James Dio og tok bandet fra takras-soundet på 70-tallet og gjorde Sabbath til trendsettere på nytt. Black Sabbath anno 1978-79 var slitent, tomt og hadde lite kreativ output. 1980-plata Heaven and Hell står derimot som en påle i musikkhistorien (for de som er inne i sjangeren) og inneholder flere låter som i jazzverdenen ville gått som såkalte standardnummere. Men det sier jo sitt om fritidssyslene i de siste årene av Black Sabbath Mk.1 når Bill Ward måtte gi seg midt i den påfølgende turneen på grunn av … tja … helseproblemer?

Han ble erstattet av Vinny Appice, og han dukket som kjent opp på Dios Holy Diver i 1983, men trommingen hans når ikke Wards opp til anklene engang. Han presterte tromming som et apoplektisk bilopphuggeri og så aldri ut som han hadde kontroll eller helt klarte å levere timing til de andre.

Men dette er begynt å bli 30 år siden, og hva Osbourne, Black Sabbath og Dio har drevet med siden 1992 er i tillegg for meg revnende likegyldig. Det er en stund siden de gikk fra å være rabiate rebeller til å bli forretningsfolk, og i så måte har jeg fortsatt større respekt for metall-legenden Rob Halford og gutta i Judas Priest. Sterkt låtmateriale gjennom 40 år pluss Spinal Tap-tendenser på et minimum.

Men det kan jo være meg. Å være oppe til klokka 2 på natta og høre støyende musikk medfører fortsatt klager fra de andre i huset. Ikke fra min mor, men fra tenåringene som ikke hører hva Korn synger.

Leave a Reply