Månefestivalen

Backstage på Fredrikstad Mekaniske Verksted

Vi dro til Fredrikstad i dag, i et regnvær som ville vunnet premie i verdensmesterskapet for vått vær og blitt snakket om på puben hos regngudene i månedsvis framover. Han som eventuelt var ansvarlig for det ufattelig kjipe været nord i Akershus og Oslo i dag, blir sannsynligvis bare kalt for “Plasker’n” eller “Høljekongen” blant sine kolleger. Og var det tilfeldigvis VM i styrtregn i dag, så stilte han dopa til start.

Fy. Og. Faen.

Det var bare å legge kassa i femte og sikte mellom baklysene til bilen foran, håpe på det beste og beregne ankomst etter klokka. Det var ikke mulig å se noe som helst i venstre fil på E6 i dag.

Vi hadde til og med passasjer nedover, for en kompis ringte i går kveld og lurte på om vi ikke bare skulle slå to fluer i ett smekk og kjøre sammen til plankebyen, for han skulle spille og vi skulle høre på. Og så var det litt oppdragelse med i bildet, for seksåringen skulle på festival.

Et par telefoner senere var vi utstyrt med et slags backstage-pass og tillatelse til å kampere mellom flere gitarer, trommestikker, munnspill, scene-effekter og ditt og datt enn det er på et overskuddsutsalg for et teater som nettopp har gått konkurs. Dette er hverdagen til alle de som steller med det utvidede kulturbegrepet i Norge, de som har skjønt at kultur er mer enn kultur og at det ikke begynner og slutter ved minkpels-stativene i garderoben på Nationaltheateret.

Forresten syns ikke seksåringen at utstillingen “Art From Hell” var skummel i det hele tatt. Så det så.

Man skal ha ganske mye fritid og mye overskudd på energi for å pønske ut en del av det som ble fremført i dag, men det er bare greit. Vi har jo hatt det siden vi slutta å jakte og begynte med jordbruk, vi mennesker. Men det er jo kanskje å ta det litt langt i forhold til en som uttrykker seg med supersinte riff på en gammel halvakustisk Gretsch-kopi i The Crypt i et nedlagt fabrikkområde i en av Norges eldste byer.

Snacks og brus og øl og frukt og stearinlys fikk vi å knaske på og se på mellom ullteppene som skilte oss fra de andre som skulle opptre. Ikke vi to altså, for vi skulle bare høre på. Borte i korridoren som gikk til pissoaret var det ei dør med en liten plakat på, og på den stod det rett og slett “Åge og Sambandet”, og da skjønner du at du er på festival. Noen er headlinere og andre er ikke. Noen har egne rom backstage mens andre sitter i avlukker av ulltepper og slikt.

Det e langt igjen tel Royal Albert Hall. Ihvertfall for enkelte.

Men minsta syntes det var spennende med alle som skulle spille råkkemusikk, selv om vi ikke fikk tak i ørepropper sånn at vi ikke kunne gå inn og høre på den aller sinteste musikken. Den virka litt kjent, litt sånn som fatter’n har i høyttalerne hjemme. Istedet satte vi oss på en benk og lot ei brusflaske være gitar for en stund mens det røde håret hennes sto som en sky rundt hodet.

Så titta sola jammen fram, og passasjeren kunne gå på scenen og synge sangene sine for ca. 100 lydhøre mennesker. Det var jo derfor vi var kommet.

På vei hjem igjen (i mere enn masse regn) ble en tur på McDonald’s uforvarende lovet bort, men da var jommen alle ekstranumrene brukt opp også. Synes hun var flink jeg, som skjønte at hun hadde strukket strikken langt og lengre enn langt ved å sjøl foreslå (foreslå, ja) middag/kvelds på et sted hun vet at fatter’n helst ikke går. Sær fyr, men alt kan forhandles om.

Passasjeren spanderte, for det kan man med honorar i lomma og enda et par timer til man kommer hjem til regningsbunken.

Hjemme ble det kveldsmat allikevel og en lynkjapp nattasang (som det dessverre ikke kan kreves TONO-avgift for) før det var mørkt og natt.

Så var den dagen brukt opp også.

Skulle forresten ønske det snart sluttet å regne.

Leave a Reply