Om blant annet russen

Uhu. Selvangivelsen er levert tre timer før fristen utløper, et hav av tid i forhold til i fjor. Baksmellen var dessverre ikke et hav av penger mindre enn  forrige gang, men jeg tror jeg skal forsøke å smile allikevel. Det er alltid noen som har det verre etter hva jeg hører.

For å feire (feire?) innleveringa (uten endringer - jeg har enkel økonomi kan du si. Huslån og lønn og noe aksjedilldall. Punktum.) gikk jeg meg en tur til Bærums Verk og tilbake igjen. Jeg trodde faktisk at det kom til å være rimelig folketomt oppover lysløypa og innover i skogen, men der tok jeg bittelittegranne feil.

Først møtte jeg et par fjortisvenninner som kom fnisende gjennom skogen, og litt lengre oppi bakken sto det nok en klump med tilsvarende - høylytt diskuterende gutter og skumle filmer. Siden jeg lett kan tas for en gammel gris lot jeg som de ikke eksisterte og rusla forbi.

Lengre opp i en litt mindre flokk på to befant gutta seg, smugrøykende og lavmælt. De lukta helt annerledes enn den rosa flokken lenger nede.

Innimellom alt det andre kom det hele tiden folk som luftet bikkjer av alskens slag. Ikke at jeg har greie på det, men en av dem drev visst på å lære hunden sin å sitte. Omtrent da tente jeg meg en sigarett.

(Blir det mer interessant nå så sovner du kanskje.)

Røykende i joggesko, joggebukse og en gammel fleece kom jeg omsider ut av skogen, tok en runde mellom noen hus og begynte på tilbaketuren. Alle jeg hadde møtt på turen opp var forsvunnet. Det var merkelig stille syns jeg. Russen er visst på Tryvann og bælmer øl og bruker opp litt energi i kveld, så det kan jo være grunnen. Merkelig hvor fort man blir vant til 8000 watt dunkende på utsida av stuevinduet sitt.

De klarer seg sikkert bra der oppe, selv om de ikke har en eneste sivilist å holde våken. Det blir greit å få dem tilbake rundt husveggene utover uka, for da ser jeg at de fins og får tilbake trua på at det blir folk av dem også - slik det ble av oss.

Det er helt sant: hvis jeg noensinne ble bedt om å intervjue en eller annen til en jobb slik jeg har, så ville jeg et eller annet sted i intervjuet sjekke hvor dritings vedkommende hadde klart å bli i russetida (hvis han eller henne hadde gått på en skole som lar elevene bli russ…) og hvor lenge mennesket hadde klart å feste før det var slutt på kreftene.

Hvorfor det? Jo, fordi jeg vet ikke om jeg hadde trivdes sammen med noen som i sitt attende leveår finner det for godt å drikke brus og komem hjem klokka elleve med rein russedress. Det blir ikke ordentlige folk av sånt.

Eller; det må være litt fart og galskap i dem som hormonsprengte attenåringer hvis det skal være noe tak i dem som førtiåringer. Jeg har nok av kolleger som stadig ikke vet hvor mye alkohol de tåler eller hvor vondt et fysisk eller psykisk skrubbsår egentlig er - og de er passert 35.

Handler det ikke om å utforske sine egne grenser og kanskje sprenge et par? Litt sånn mental Columbus? La de røde hordene holde på til de spyr, så vet de hvor mye de tåler. Kristenrussen med sine bløte vitser og russefrokoster klokka 0700 kan du få billig av meg.

For du vet, en gang var jeg et sted det var krig (og sånn), og de gutta som festa hardest på 60-timerspermene var de du kunne stole mest på når du var tilbake i gjørma, regnet og faenskapen.

Har du tatt deg ut på en eller annen måte og opplevd endorfinene pumpe opp egoet ditt til planetstørrelse - om enn bare for noen minutter - så blir andres mening plutselig ikke så viktig hele tiden senere.

Sånne folk er stas å ha med seg.

Men akkurat nå er mange av dem dritings på Tryvann, i ferd med å pule ei brunette fra Dønski eller en fyr fra Tveita som snuser. Eller både óg.

Leave a Reply