Silkepapir, Sør-Tyskland og kolde biler

Det måtte jo skje før eller siden, for sist jeg sjekket befant ikke landet vi bor i seg breddegradmessig omtrent på høyde med Sør-Tyskland. Det er visst ikke snø på Røros engang, noe jeg ikke kan si jeg bryr meg særlig om siden jeg ikke har tenkt å oppholde meg der noe særlig i år heller, men allikevel.

De siste dagene har himmelen vært skyfri noen daglige dagslystimer, og etter stjernene å dømme er det visst sånn når det er mørkt også. Om ikke nordlyset kommer og skygger for stjernene da, for det har det visst gjort et par ganger nå de siste dagene. Det har gått meg halvveis hus forbi, og jeg hører rykter om at det har skjedd med andre også. Synd, egentlig, for selv har jeg sett nok nordlys til å vare et helt halvt kontinentaleuropeisk liv, men jeg regner meg da også som over middels blasert hva sånt angår. Jeg er nemlig fra et sted der nordlys hverken kommer i avisen eller blir laget fotokonkurranser om.

Andre igjen er fra steder der ølet er godt og den subtile humoren ikke er en stor slegge men en feminin, liten hammer. På dette andre stedet er den visst mer som en referanse innpakket i tre lag silkepapir (sånn at den ikke knuses), akkompagnert av et uskyldig smil og øyne som kikker litt på skrå oppover. Hvordan det er i Sør-Tyskland vet jeg ingenting om.

Men det jeg visst skulle til å si var at fem uker med regn etterfulgt av klarvær og nattefrost gjør selv de traurigste fremkomstmidler til små kunstverk. Allikevel spørs det vel om eieren ble like glad for å se den som jeg ble.

Mulig det hadde noe å gjøre med at det var søndag omtrent midt på dagen og at jeg ennå ikke hadde kommet på å huske at det hadde vært snakk om pannekaker.

Rimet Golf

Leave a Reply