Den dagen Thomas hadde sluttet i jobben sin

Sjefen ringte meg, og så ringte jeg en som heter Berg og jobber hos et ombud i statsforvaltningen. Morgenmøtet var akkurat ferdig, kaffekoppen min var fortsatt halvfull og klokka var litt over halvgått til ti. Det sitter noen ganger fem mennesker på det lille kontoret der jeg ofte befinner meg, noe det også gjorde i dag. Siden vi ikke tar hensyn til hverandre på noen som helst måte har jeg gått til anskaffelse av noen digre hodetelefoner jeg plugger inn i Boing. Dermed kan jeg jobbe ufortrødent med mine saker og mine ting mens jeg har sukker (eller brennesle, alt ettersom) på og i ørene. Vanligvis spiller jeg øredøvende piggtrådmusikk (som min mor kaller det) når jeg må tenke, for da blir alle andre tanker som kommer av seg selv opptatt med å høre på musikk istedetfor å bli til practical jokes og syke innfall.

Dessverre kan man ikke snakke i telefonen med øreklokker på, så samtalen med Berg hos ombudet ble noe amputert av mine kollegers høylytte debatt om noe som falt litt på siden av faget. Det er visst bare et par dager igjen til jul, skjønte jeg.

Så kledde jeg på meg, tok sekken på ryggen, stemplet ut og gikk oppover til Berg. Han trengte litt hjelp med ting han ikke kunne hjelpe seg selv med. Da møter jeg opp og redder både han og flere andre ut av teknologiske kniper, kabelmareritt, kaffegrut i printeren, backup som har funnet ut at den skal stoppe av seg selv, scannere med poltergeist i og av og til bare beroligende svar på bekymrede spørsmål.

Teknologi er skummelt, og Thomas hadde sluttet i jobben sin.

Kanossagangen gjennom byen, forbi prustende shoppingdamer med begynnende sminkeutglidning, onkler med innpakkede legosett til 1249 kroner og gatemusikanter med julete schwung på støysenderne sine, ga meg følelsen av å være Arnold Schwarzenegger i The Last Action Hero.

Ved politistasjonen krysset 30 mennesker i identiske nisseluer gata. Enkelte av dem så litt betuttede ut under de røde og hvite nisseluene, mens han som gikk først var stolt som en hane. Tviler på at han får sove på flere uker etter dette geniale stuntet i den (for idéfattige mellomledere over hele verden) sentrale øvelsen teambuilding.

Men jeg skulle til Berg.

Så gikk jeg forbi en butikk med sexhjelpemidler og truser med ekstra hull mens jeg vurderte å besøke den en dag, og litt lengre opp en kiosk der innehaveren annonserte nystekte ferdighalvstekte brød med døra åpen. Så kom jeg på at jeg av forskjellige årsaker hadde levd stort sett hele desember på mørk kaffe og sigaretter, men siden det for tiden er noe annet i magen som tar mye større plass ble jeg ikke sulten nå heller. Det blir alltid tid til mat og kokkekunst og bordets gleder, for det har jeg hørt. Min mor kommer sikkert til å skrike og bære seg for at jeg er blitt så tynn, for det gjør hun titt og ofte. 90 kg skinn og bein, pleier hun å si, og så sender hun meg mat jeg kan ha i fryseren storbyen.

Men jeg skulle stadig til Berg, så jeg tok heisen helt opp og ringte på midt i lunsjen deres. De satt i fellesarealet med mat fra Thomas’ avslutningsgilde i går, kaffe og et par matpakker, spisende på sin ombudslunsj. Ombudet selv kom for å åpne døren for meg, og den første jeg traff på innsiden var ironisk nok den rødhårede tekstforfatteren de har gående der oppe. Om jeg smilte vet jeg egentlig ikke, men om jeg gjorde kunne det nok lett ha blitt misforstått. Livet er av og til ganske morsomt å legge merke til.

Så gikk jeg inn til Berg og fikk høre at Thomas hadde sluttet i jobben sin og at teknologi var såpass skummelt at de nok kom til å ringe meg mye mere enn de inntil nå hadde pleid å gjøre. Så slo jeg til med en fantastisk vits om at jeg i så fall kom til å sende dem flere fakturaer enn jeg hadde gjort inntil nå, men Berg lo ikke i det hele tatt.

Berg er økonomisjef.

Da alt var i orden og universet hadde gjenfunnet balansen, forlot jeg de lett alvorlige menneskene hos ombudet i statsforvaltningen og tok bussen hjem.

Jeg har kjøpt øl og egg og oliven men ikke kjøttdeig. Mens jeg venter skal jeg pakke litt koffert til i morgen og etter det skal jeg vente enda litt mer.

Jeg håper jeg slipper å vente til i morgen.

Leave a Reply