Centosessantaquattro

Siden de siste dagene av november i fjor har jeg i praksis vært billøs. Bare flaks-i-uflaksfylte omstendigheter i tilfeldighetsklassen har gjort at jeg kunne dekke mitt eget transportbehov ved hjelp av en dieselmotorert vederstyggelighet fra et land litt lengre nord enn der jeg helst vil at bilene mine skal komme fra. Normalt regnes tyske biler som pregløse, sterile og solide saker. Den jeg (med unntak av et enkelttilfelle) kjørte i bilfriperioden var ikke særlig solid, og da blir transport en banalitetsøvelse jeg forsøker å klare meg uten.

Den 25.november 2006 solgte jeg Zaphod og tok opp jakten på mitt nye hverdagskjøretøy. For målløs fritidskjøring på solfylte vår-, sommer- og høstdager benytter jeg meg av en rød, italiensk kreasjon fra 1972, men denne sjeldne og halvsarte skapningen egner seg ikke på noen måte for subarktiske vær-, og føreforhold der veiene er saltere enn min bestemors lapskaus.

Nei, skal man stampe rundt i saltlaken i Oslofjordstrøket, parkere kloss inntil uvørne panser-SUVer med stressede bæringer inni og kanskje selv kjøre en handlepose eller to, gjelder det å finne noe man ikke er så redd for å bruke opp.

Så fant jeg da til slutt en bil jeg likte, som var til å bruke til hverdagslige formål og som kunne utføre disse jobbene med en viss eleganse og pirre guttepjokkjertlene mine. Det er forøvrig selvsamme kjertler som får deg til å le istedetfor å irritert påpeke dette med oppdragelse når noen slipper en fis. På sett og vis måtte jeg mase meg til bilen, men han som eide den var heldigvis ikke fremmed for tanken på å bytte en hyggelig (for både meg og han) slump penger mot en hyggelig bil. Den 7. desember gikk selgeren litt sånn halvveis motvillig med på å selge meg bilen mens han høylytt angret og ba tynt for sin skrumpende bilpark og la ut i det vide og brede om det nylig solgte kjøretøyets uovertrufne kvalitet og tilstand.

Dessverre for vedkommende har jeg kjøpt adskillige mengder med ting & tang fra bagasjerommene til omreisende kremmere i Midt-Østen, så det å bli servert deprimerende historier om hvordan livet nå skal komme til å bli for selgeren straks handelen er gjennomført, det biter ikke så veldig på. Dessuten sier min mor at jeg er en gnien faen.

Bilen vi snakker om er en 1991-modell Alfa Romeo 164 TS, og fredag som var satte vi oss på flyet for å reise til bartebyen og hente den hjem.

Ford

Ironisk nok fungerte ikke stoppknappene i den tyskproduserte flybussen, så vi fikk oss en liten spasertur gjennom midtbyen før vi ankom hotellet og fikk et aldri så lite møte med guttepjokkjertlene til resepsjonisten. Om dette skal det bare sies til mitt forsvar at jeg har verdens p-sveis på det 13 år gamle bankkortbildet og tok buskebarten for noen år siden. Før noe slags nøkkel ble utlevert måtte jeg love dyrt og hellig å aldri, aldri noensinne ever i det hele tatt aldrifaen permanent belemre ansiktet mitt med hverken bart eller glassøyer igjen, men det har jeg allerede lovt meg selv og skrevet med blod på et hemmelig sted.

På lørdag hentet vi bilen, overførte penger, hentet sommerdekkene og stakk. Vel, siden jeg kjenner selgeren fra før ble det konsumert både vått og tørt og pratet en hel mengde skjitprat innimellom det hele, men det skal jeg ikke kjede noen med. Ikke her, ihvertfall.

Klokka 1230 på søndag, rett etter at vi sjekket ut 90 sekunder på overtid - B-mennesker som vi er - kjørte vi straka vägen sydover til omtrent Oslo. Siden vi ikke bare er B-mennesker, men også ganske trege og hadde fri fra alt i hele verden, så brukte vi likegodt 11 timer på turen.

Jeg liker ikke å ha det travelt, og det liker ikke kjæresten min heller. Vi hadde det ikke travelt da vi ventet på at en trailer skulle komme opp av grøfta igjen, og heller ikke da vi spiste trailersjåførmat på en kafé underveis. Siden bilen allerede var italiensk, så smugrøyka vi i den etter varme anbefalinger fra selgeren.

Selv uten røykestopp brukte vi 11 timer. Det er en nesten så rørende bra måte å bruke opp en søndag på, at jeg vurderer å ramme inn kalenderbladet for denne dagen og legge det i en ekstra sikker bankboks. Ulempen med en så lang kjøretur er selvfølgelig at man er helt ute av stand til å gjøre annet enn å mumle mumling når man kommer fram, og ellers bare gå og legge seg og vente på at sjela skal ta kroppen igjen.

Etter ca. fem minutter kom sjelen fram, men den hadde nok bare sittet ekstra lenge i bilen for å holde Alfasjelen med selskap.

2-liters Twinspark rekkefirer, 144 cavallinos, grenrør fra CSC, bakpotte fra ANSA, Eibach 25mm senkefjærer, noe slags gassdempere for stutt og kontant veigrep, ratt fra Momo, 258.000 tilbakelagte kilometer siden 20. desember 1990, tre tidligere eiere med petimetergener og en kupévifte som får en F-15 flyby til å ligne en italiensk filmdivas sotto voce.

Dét og en bilhentehelg av de sjeldne. Det siste skyldes nok selskapet jeg hadde, ellers ville nok bilhentehelgen vært nesten som en helt vanlig helg med en 6-og-en-halv times kjøretur på tampen.

Centosessantaquattro er forresten “etthundreogsekstifire” på italiensk

3 Responses to “Centosessantaquattro”

  1. Are Says:

    artikkelen ble annonsert som ny bil, jeg la imidlertid merke til ett annet nytt ord, kjæreste!!, hva er det?

  2. tw Says:

    Det var litt av et spørsmål til å komme fra en gift mann ;)
    Og bilen, den er selvfølgelig helt ny for meg.

  3. Torfinn Says:

    Heisan! Gratulerer, både med bil og kjæreste! Etter å ha lest om bussopplevelsen(e) din(e9, så er det nok best at du kjører selv, ja. :-)

Leave a Reply