Saddamtorturistens nye jobb

Hintet jeg fikk da kupongkortet ble stemplet med noe over fire tonns kraft burde ha advart meg om hvordan de neste 45 minuttene av livet mitt skulle komme til å arte seg. Dessverre er funksjonsvenderen på hjernen min så og si aldri innstilt på hintmottak når jeg er på vei hjem fra en arbeidsdag full av hint om dette og hint og det ene og det andre og fandens oldemor og faenveit.

Det eneste jeg tenkte på under den korte spaserturen bort til bussholdeplassen var at jeg skulle døse av og tenke på alt annet enn frister, mas og kontorpolitikk.

Mens jeg forsøkte å plassere den lange kroppen min mellom de Ryan Air-aktige setene SL har funnet ut at de skal ha på den lange, grønne som kjører ettermiddagsrushet, hørte jeg en nokså forvrengt utgave av noe jeg forsøker å holde meg så langt unna som mulig: Kanal 24.

Så begynte rallysjåføren in spe og sannsynligvis tidligere autoriserte Irakiske regimetorturisten å riste de siste plombene mine løs fra festene mens små barn og slitne kontorister fløy veggimellom på 152-bussen. De siste par årene har jeg med lett undring observert at bussene har fått sikkerhetsbelter og at det er et sånt fest-setebeltet-lys foran ved den digitale klokka som alltid viser seks minutter feil. Ikke det at jeg bryr meg så forferdelig om klokka akkurat, men man lever jo i et samfunn som setter pris på at man enten har en jævla god unnskyldning for å dukke opp etter at den lange viseren er passert et eller annet innbilt sted, eller at man rett og slett ankommer sitt mer eller mindre valgte arbeidssted et visst antall minutter før selvsamme.

Men i alle fall, så vet jeg nå litt mer om hvorfor det er kommet sikkerhetsbelter i bussene: frigjøringen av Irak. Gud (eller Allah eller hvemfaensomhelst) veit hvor mange slemme, men lojale menn som rømte fra Saddams regime for å kjøre buss i Norge. Jeg anser det som Saddams siste og mest infame sprell i forhold til vesten.

Og bare for å sette en ekstra og fullstendig jævlig spiss på den fra før oppskakende og nyreristende bussturen, sto Kanal 24 - den moderne kulturs svar på Henry Rinnan - høyt og forvrengt på oppunder taket bak høyttalergitteret i hærverksbestandig plast.

Jeg mener, en radiokanal som lar programlederne (pføy!) snakke i ca. tre minutter i løpet av en halvtime (og da kun for å sitere noe som sto i morgenavisene) innimellom reklame (og reklame og atter reklame), musikk man ikke bryr seg om (spytt!) og nyheter som legger vekt på å bidra til helvetes dårlige bussturer ved å bare melde om drap, skattesnusk og sladder, den burde kanskje vurdere å skjenke halvparten av annonseinntektene sine til Foreningen for bussturtorturofre.

Da bussen slapp meg fri etter en lang liten time med svettetokter og visjoner om å bare rett og slett dundre knyttneven gjennom noe, kjente jeg en slags vidunderlig frihetsfølelse.

Dessverre var jeg like trøtt og i tillegg fly forbannet.

Om du ser en bussjåfør med griseøyne og tre dobbelthaker, ta en annen buss eller begynn å gå. Tro meg, det er mye, mye bedre.

Leave a Reply