Sugerør

En eller to ganger i uken spiller et lite gjeng fra jobben fotball. Jeg er en av dem, og avhengig av hvor mange som får lov hjemme eller hvor mye arbeide som må ignoreres halvannen time en ettermiddag, så er vi omtrent 10 stykker.

Alderen varierer fra sikkert allerede fylt 25 til muligens kanskje omtrent nesten 40. Tror jeg. Det andre som varierer på folk er selvfølgelig kroppsvekta, men sånne ting har jeg ikke greie på i det hele tatt. Ei dame fortalte meg stolt en gang at hun veide 63 kg, men hun forsto visst ganske fort at det var et argument som ikke gikk rett hjem. Det eneste jeg tenkte på var “ok, en sekk sement fra gamle dager (mens de ennå veide 50 kg) og et par tre spader til”. Så jeg må bare legge meg flat og gjette vilt. Minstemann er sikkert 70 kg og størsten med kroppskontroll som en småfull Luciano Pavarotti er sannsynligvis 110.

Men jeg kan jo være grei og si at han har kraftig beinbygning, noe jeg vet utmerket godt etter å ha både kollidert med han og hatt han oppå meg etter en særdeles amatørmessig sklitakling.

Når du er 37 og et halvt lurer det seg en del innrømmelser inn i et ellers ungdommelig hode. Du veit, kjødet er skrøpelig og alt det der. Så lenge man er under 35 (eller noe) lever man i fornektelse og streber villmann etter ting man fysisk sett er minst 15 år for gammel til å klare. Mentaliteten i dette er nært beslektet med følelsen av at idrettsstjernene bare blir yngre og yngre, for du husker tydelig at de var voksne da du var liten, mens nå er de jo for svarte bare barn.

Du veit hva jeg snakker om.

I 37-årsalderen brytes en viktig barriere: “Jeg blir aldri like god som Mario Kempes.” Hvis du ikke aner hvem Mario Kempes er så er du enten ikke gammel nok til å kjøre bil, overhodet ikke interessert i fotball eller så var du i koma under Fotball-VM i 1978.

I 1978 ja.

Jenter født det året (eller ikke engang var kjent for foreldrene sine under turneringa!) er sånne som du plutselig kan komme til å snu deg etter en dag du halvveis ligger, halvveis sitter på Aker Brygge med halvannen halvliter i magen og lurer på når det var bussen hjem egentlig gikk. Det er en annen barriere man bryter i 37-årsalderen. På folkemunne beskrives dette sikkert med setninger som inneholder ord som “panikk”, “alder” og “guttunger”.

Kanskje askebegeret er fullt foran deg på det bittelille bordet på brygga, og det var nå det jeg skulle nevne som neste punkt. Det er flere av oss fotballspillende profesjonelle nerder som røyker. Størsten røyker ikke tror jeg.

Ikke at det er så viktig egentlig, for vi er i like dårlig form alle sammen, bortsett fra han som har lagt opp etter mange år med stor suksess i 7.divisjon i et eller annet lag på flatbygdene nord for her. Han røyker visstnok ikke, men fåglarna vet hva han gjør på fest. Kanskje jeg må begynne å kalle han Myggen?

Så holder vi på og holder på i halvannen time, og langpasningene blir lengre og lengre mens de dype løpene blir kortere og kortere. Når alle står i en klump på midtbanen med røde fjes og skyter langskudd som ikke treffer noe som helst, da dusjer vi og går hjem.

På vei inn i dusjen må alle forbi et digert speil som det uvisst av hvilken grunn finnes i alle garberober jeg noensinne har vært inni. Det er da neste innrømmelse kommer:

“He he. Jeg spiste to poser potetgull og drakk pils i helga, men jeg har nok ikke gått opp mer enn maksimalt ett kilo!”

Det er det vi gutta kaller mental styrke.

Så kommer vi hjem og oppdager at det er umulig å legge beina i kors uten å få krampe i lysken. Dagen etter er det komplett umulig å gå normalt, og rompa føles som etter den gangen man hadde kjørt 80 elskovssjuke km på moped på telehiv, uten å engang fått komme innafor døra.

Men pytt. Passa du på å skaffe deg noen imponerende skrubbsår på låret etter glidetaklinger selv Paolo Maldini hadde nikket anerkjennende til, så er dagen redda. De kan du vise fram ved kaffemaskinen når alle damene er gått tilbake til kontoret slik at de slipper å både se på de bleike, hårete lårene dine og se at du får mentale klapp på ryggen for den gode innsatsen.

Men så god som Mario Kempes blir vi aldri.